STIVT: Hjertelige smil passer ikke på forholdet mellom Tyrkia og EU om dagen. Presidenten i Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan, tok imot den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, i Ankara mandag. Han har kommet i et håpløst uføre i krigen i Syria. Men han har et nakkegrep på EU, og Merkel kom for å be om hjelp. I det minste er de enige om å fordømme Russlands bombing av Aleppo i Syria. Foto:  Yasmin Bulbul / AP / Scanpics / Presidentens pressekontor
STIVT: Hjertelige smil passer ikke på forholdet mellom Tyrkia og EU om dagen. Presidenten i Tyrkia, Recep Tayyip Erdogan, tok imot den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, i Ankara mandag. Han har kommet i et håpløst uføre i krigen i Syria. Men han har et nakkegrep på EU, og Merkel kom for å be om hjelp. I det minste er de enige om å fordømme Russlands bombing av Aleppo i Syria. Foto: Yasmin Bulbul / AP / Scanpics / Presidentens pressekontorVis mer

Tyrkia får ingen «tampong» i Syria og EU får ingen «tampong» i Tyrkia

Alt har gått galt for Tyrkia og president Recep Tayyip Erdogan i krigen i Syria, men tyrkerne har fått et nakketak på EU.

Kommentar

Tyrkia, som først og fremst vil styrte regimet til president Bashar al-Assad i Syria, ønsker å opprette et friområde nord i Syria - med flyforbud - for å samle de syriske flyktningene der. Det skulle virke som en «tampong» for å stanse flommen av syrere inn i Tyrkia. Men president Erdogan får ikke sin syriske «tampong».

EU, som fortvilt forsøker å stanse strømmen av flyktende til Europa, ønsker å bruke Tyrkia som «tampong». EU ber Tyrkia slippe inn flyktningene fra Syria og så holde flest mulig på plass i Tyrkia, med økonomisk hjelp fra EU. Men Tyrkia vil ikke være en «tampong» for EU.

(For ordens skyld: Ordet «tampong» er et fransk uttrykk som brukes, lett komisk, av diplomater og journalister i EU om en propp som stanser lekkasjer.)

Det har nå samlet seg om lag 35 000 mennesker i regn og kulde ved den tyrkisk-syriske grensa, som Tyrkia har stengt for alle andre enn hardt skadde og alvorlig sjuke. Ytterligere 600 000 syrere kan komme på grunn av Russlands harde bombing av opprørerne mot Assad i Aleppo, Syrias tidligere økonomiske hovedstad og største by, advarer tyrkiske myndigheter. Byen kan falle i Assads hender. Fra før av huser Tyrkia om lag 2,5 millioner syrere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor var forbundskansler Angela Merkel mandag i Ankara, til enda et møte med statsminister Ahmed Davutoglu og president Recep Tayyip Erdogan. Øyensynlig kom det lite håndfast ut av møtet. Men de var enige om å fordømme Russlands bombing og om å foreslå å trekke inn NATO til å delta i å overvåke yttergrensa til EU i Middelhavet. Det siste vakte litt overraskelse i alliansen og skal drøftes på et møte mellom forsvarsministrene denne uka. Men det dreier seg bare om utveksling av etterretning om strømmer av flyktende og om menneskesmuglere.

- Vi har de siste dagene ikke bare vært rystet, men skrekkslagne over de menneskelige lidelsene for titusenvis av mennesker på grunn av bombing, hovedsaklig fra russisk side, sa Merkel side om side med Davutoglu.

Aleppo er «de facto under beleiring. Vi står foran en ny menneskelig tragedie», la den tyrkiske statsministeren til.

Akkurat på dette punktet gleder ordene fra Merkel de tyrkiske lederne. Russlands innblanding i krigen i Syria var helt ødeleggende for den tyrkiske utenriks- og sikkerhetspolitikken, som var vanskelig nok å gjennomføre fra før.

Offisielt er både Tyrkia og Russland i krig mot ultra-islamistene i Den Islamske Staten (IS), akkurat som USA med noen allierte. Men Tyrkia, som nok gjerne skulle ha bombet Assad, men ikke våger det, bomber de kurdiske styrkene og ikke IS. Russland bomber de opprørerne mot Assad som Tyrkia støtter, og ikke IS. Russland er i ferd med å redde Assad-regimet, som er Tyrkias hovedfiende. De to land var farlig nær åpen krig, da Tyrkia skjøt ned et russisk krigsfly 24. november etter russiske grensekrenkelser. Nå har Russland hentet fire av sine beste krigsfly til Syria, som skal være i stand til å svare dersom Tyrkia igjen skulle fristes til angrep.

Bare USA med allierte holder seg til krigen mot IS. Og de kurdiske styrkene er deres beste allierte på bakken, til tyrkisk fortvilelse.

Erdogan har tidligere lekt litt med å samarbeide med Russlands president, Vladimir Putin. Flere analytikere pekte da på deres felles autoritære ideologi og personlige legning. Men det var nok et trekk fra Erdogan for å skremme EU. Nå er forholdet åpent fiendtlig.

Erdogans plan om en «tampong» inne i Syria var uansett dødfødt. Det friområdet som han ønsket mellom Aleppo og grensa til Tyrkia skulle være som en enorm by for syrere på flukt. Der kunne de få mat og husly og ikke dra videre til Tyrkia. Ikke tilfeldigvis ville dette friområdet hindre de kurdiske styrkene, som har erobret områder både i vest og øst, fra å få et sammenhengende landområde langs Tyrkias grense.

Området skulle være trygt med flyforbud for Assads bombefly. Uten tvil ville da også de væpnede opprørsgruppene mot Assad som Tyrkia støtter, søke tilflukt der, i alle fall mellom slagene. Men president Barack Obama ville ikke sette sine kampfly inn for å håndheve et flyforbud, fordi det lett ville ende i en krig mot Assad-regimet, som nettopp er hva Erdogan drømte om. Med Russland på Assads side er det ikke til å tenke på.

Erdogan led også et historisk nederlag da han ofret de langvarige fredsforhandlingene med kurderne i Kurdistans Arbeiderparti (PKK). Han hadde et strategisk mål om å gå inn i historien som den som skapte fred med kurderne og samlet Tyrkia som en flernasjonal stat. Hans personlige trang til evigvarende makt kom i veien. Han gikk av som statsminister da han ikke kunne sitte lenger og ble president, men forsøker å flytte med seg all utøvende makt. Om han lykkes er usikkert. Han valgte å søke støtte fra ytterliggående nasjonalister, og kurderne kom i veien.

Erdogan hadde fått til et godt samarbeid med Kurdistan i Nord-Irak, som i praksis er en egen stat. Kurderne kunne tjene som en god buffer mot sjia-muslimene i sør, de preger det irakiske regimet i Bagdad og de hersker i Iran. Assad har deres støtte. Assad har også støtte fra sjia-militsen Hizbollah i Libanon.

I Syria utviklet krigen seg til et oppgjør mellom sjiaer og sunnier. Saudi-Arabia og Golf-statene gikk inn i en sekterisk krig mot sjiaene og støttet IS, mens Tyrkia, som er så viktig for forsyningslinjene til IS, så kanskje på IS som «nyttige galninger» i krigen mot sjiaene og Assad og lot dem holde på. Kurderne står utenfor dette, fordi de kjemper på etnisk og kulturelt, og ikke religiøst, grunnlag.

I alt dette ligger et stort utenrikspolitisk nederlag for president Erdogan, som han neppe kan skylde noen andre for. Tyrkia er med i NATO og ønsker å komme inn i EU. Men i Syria fører Tyrkia en annen krig enn sine allierte. Erdogans allierte mistror hans motiver, for ikke å si at de er helt uenige i hans mål. Han har forsøkt å bruke Russland, den mest plagsomme av alle motstandere for NATO og EU, mot begge. Han ofret muligheten til en historisk fred med kurderne.

Men Tyrkia og Erdogan har et nakketak på EU, som er i krise, der strømmen av flyktninger har fått samholdet til å sprekke. Tyrkia har stilt knallharde krav for å hjelpe til, om penger og visumfrihet for tyrkere i EU. Nå får Tyrkia, foreløpig 3 milliarder euro, pluss litt, over to år til flyktingene, etter en avtale som ble inngått sist i november. Før dette hadde Erdogan i et møte i Tyrkia med presidenten i EU-rådet, Donald Tusk, og presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, krevd det dobbelte. Erdogan truet med å åpne portene til Bulgaria og Hellas på vidt gap og oversvømme EU med flyktninger, ifølge et referat som er lekket til journalister. Det er troverdig, for basketakene har vært voldsomme.

Tyrkia kan med rette klage over å ha ventet lenge i forhandlingene om å bli medlem. Tyrkiske diplomater har følt seg hånet. Ettersom et flertall av medlemslandene i EU anser det som utelukket å slippe inn i Tyrkia, har man bare sørget for å la forhandlingene trekke ut i det uendelige. Nå er EU i knipe, og Tyrkia vil selge seg dyrt.

Men det kan godt være når støvet legger seg og blodet størkner etter krigen i Syria at Tyrkia trenger venner i nød. Da kan den harde dommen over Tyrkia under Erdogan lyde i diplomatiets underdrivende språk: «Ikke veldig hjelpsom.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook