TYRKISK NYVALG: Valgbannere av Tyrkias nåværende statsminister Ahmet Davutoglu, president Recep Tayyip Erdogan og det moderne Tyrkias grunnlegger Mustafa Kemal «Atatürk» vaier over et AKP-møte i Istanbul. Foto: AP / NTB Scanpix
TYRKISK NYVALG: Valgbannere av Tyrkias nåværende statsminister Ahmet Davutoglu, president Recep Tayyip Erdogan og det moderne Tyrkias grunnlegger Mustafa Kemal «Atatürk» vaier over et AKP-møte i Istanbul. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Tyrkia i Erdogans tid

Tyrkerne går til sitt andre valg på fem måneder og tidspunktet kunne ikke ha vært dårligere valgt av president Erdogan.

Kommentar

Parlamentsvalget søndag er et av de viktigste i Republikken Tyrkias historie. Men velgerne går til urnene mens landet herjes av blodige terror-angrep og politisk krise hjemme og samtidig er i krig i Syria. Det er det verst tenkelige tidspunktet for et valg som attpåtil er helt unødvendig.

Velgerne uttrykte sine meninger 7. juni. Da mistet det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) sitt reine flertall. Dermed brast drømmen til president Recep Tayyip Erdogan om å endre Grunnloven for å overføre den utøvende makta fra statsministeren til presidenten. AKP måtte for første gang etter 2002 forhandle med andre partier for å danne regjering. Statsminister Ahmet Davutoglu forsøkte, men Erdogan skal ha øvet press på forhandlingene for å få dem til å mislykkes. Erdogan ville ha omkamp, og han utlyste nyvalg 1. november.

Nå er AKP på febrilsk jakt etter de stemmene som de har tapt, i håp om å berge et flertall. Men det ser ut som partiet, og Erdogan, må belage seg på å dele makt med et annet parti. Det politiske ordskiftet har endret seg etter valget i juni. Nå er det ikke lenger snakk om drømmen til Erdogan om president-styre, påpeker analytikere. Spørsmålet gjorde det til et valg for og mot Erdogan, og flertallet sa nei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom Erdogan hadde holdt seg til de oppgavene som Grunnloven tilsier, nemlig å være en samlende landsfader som står over politikken, så kunne velgerne ha stemt over hva slags regjering de vil ha. Før han ble valgt til president gikk han av som statsminister og partileder. Men han har oppført seg som om han er president, statsminister og partileder samtidig, sier tallrike motstandere både utenfor og innenfor AKP. Tidligere president Adbullah Gül og andre moderate i AKP snakker om å bryte ut og danne et nytt part, har tyrkiske media avslørt. I stedet for å samle landet er det ingen enkelt person som splitter Tyrkia like mye som presidenten.

Nylig anklaget Erdogan Kurdistans Arbeiderparti (PKK), Den Islamske Staten (IS) og regimet til Bashar al-Assad for å stå bak blodbadet i Ankara, der 102 mennesker ble drept. Det som deltakerne i denne utrolige sammensvergelsen har til felles, er at de alle er i krig mot hverandre, samt at Erdogan har kastet Tyrkia inn i en krig mot alle tre.

Ingen uvenner i nabolaget, var Erdogans tidligere valgspråk i utenrikspolitikken, men nå er Tyrkia i krig i Syria, og der går det slett ikke etter Erdogans hode. Han vil avsette Assad og knuse de syriske kurderne, som han hevder er terrorister og et underbruk av PKK. USA vil ikke krige mot Assad og bruker kurderne som bakkestyrker i krigen mot IS. Da Russland blandet seg inn ble det enda verre. Russland støtter Assad og kurderne mot IS. Anklagene mot kurderne fra Erdogan tar verken USA eller Russland på alvor. Russiske krigsfly har sendt ham en ytterligere advarsel ved å med vilje krenke tyrkisk luftrom over fylket Hatay, hvor gamle dagers Antiokia og Alexandretta lå, et område Syria ennå gjør krav på.

Erdogan fikk ry som en stor reformator fra han ble statsminister i 2003. Han fikk orden på økonomien, nærmet seg EU, temmet de militære og fikk til fredssamtaler med kurderne i PKK, etter en borgerkrig som hadde vart fra 1984 og kostet om lag 40 000 liv. Men de siste fire åra har han vist seg stadig mer autoritær. Etter 13 år som statsminister ville han forlenge makta, nå som president. Fred med kurderne, som var hans mål, har han brått kastet over bord, for å spille på nasjonalistiske strenger og sikre seg sterk makt som president. Kurderne, eller rettere Demokratisk Folkeparti (HDP), kom over sperregrensa på 10 prosent med hele 13 prosent i juni. De fratok AKP reint flertall. Men HDP har ikke bare samlet kurdiske velgere; det har også fått med seg de mange som Erdogan har støtt fra seg, blant miljøvernere, liberale, sekularister, forkjempere for menneskerettigheter og antiautoritære grupper over hele Tyrkia.

Fra han ble president i august 2014 har mer enn hundre journalister, akademikere, studenter og andre opposisjonelle blitt tiltalt for å ha «fornærmet presidenten». Han har rensket ut i rettsvesenet. Pøbler har stormet avisredaksjoner og ødelagt kontorer til HDP, samt slått journalister helseløse, men sluppet unna lovens lange arm.

Tyrkia har nå «Erdogan-tid». Overgangen til vintertid ble utsatt til 8. november, etter valget. Men automatiske klokker og datamaskiner lar seg ikke styre av Erdogan, så disse klokkene gikk en time tilbake. Spørsmålet «Hva er klokka?» fløy rundt på sosiale media, som en lattermild refs av en maktsjuk hersker.

Søndag avgjøres Tyrkias framtid.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook