Tyrkia og Europa - på kollisjonskurs?

Europa lukker øynene for Tyrkias strategiske betydning og er i ferd med på å skyve tyrkerne i retning av deres gamle regionale rivaler, Russland og Iran.

VED Å GÅ INN I LIBANON har europeerne tatt en vidtrekkende, risikofylt og samtidig viktig beslutning, fordi framtida til Europas sikkerhet vil bli avgjort i det østlige Middelhavet og Midtøsten. Enten europeerne liker det eller ikke, innebærer dette at Europa vil spille en ny, strategisk rolle i regionen. Går det galt, må de betale en høy pris.Tatt i betraktning den risiko europeerne løper ved å engasjere seg i denne regionen, vel vitende om konsekvensene, er det ytterst viktig at det blir utarbeidet en europeisk «storstrategi» for det østlige Middelhavet og Midtøsten. På den måten kan Europa få anledning til rolig og klart å definere sine interesser. Uansett hvordan en slik seriøs strategi blir utformet, blir Tyrkia nødt til å spille en sentral rolle - politisk, militært, økonomisk og kulturelt.

DET Å SIKRE EUROPAS interesser i dag er ensbetydende med å knytte sterke forbindelser - faktisk ubrytelige bånd - til Tyrkia som en hjørnestein i den regionale sikkerheten. Men Europa gjør forbløffende nok det motsatte ved å lukke øynene for Tyrkias strategiske betydning. En vellykket modernisering og demokratisering av Tyrkia - med et sterkt sivilt samfunn, rettsstyre og en moderne økonomi - vil ikke bare være til fordel for landet selv. Det vil også føre til mer stabilitet og omfattende endringer i den islamske verden. Og framfor alt, en vellykket modernisering av et stort muslimsk land vil være helt avgjørende for Europas sikkerhet.Helt siden Kemal Atatürks tid har vestlige eller europeiske synspunkter fått gjennomslag og dannet grunnlaget for moderniseringen av Tyrkia. I løpet av de siste 43 årene har det meste dreid seg om Tyrkias ønske om å gå inn i EU og EUs løfte om medlemskap. For å forstå hvor viktig Tyrkia er for den europeiske sikkerheten, skulle det være nok å kaste et blikk på de kriserammede områdene på Europas østflanke - Iran, Irak, Syria, Midtøsten-konflikten, Sentral-Asia og det sørlige Kaukasus, i tillegg til europeernes frykt for islamsk terrorisme, innvandring og kutt i energitilførselen. Men europeerne velger å overse denne sammenhengen og blåser fullstendig i hvordan det står til med forholdet mellom Europa og Tyrkia.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I LØPET AV HØSTEN skal EU-kommisjonen etter planen avlevere en rapport om medlemskapsforhandlingene med Tyrkia. Det kan lett oppstå en farlig situasjon i kjølvannet av denne utredningen, ettersom den kan føre til en avsporing av hele prosessen.Kypros er stridens kjerne. Tyrkia nekter fremdeles å åpne sine havner, flyplasser og veier for Republikken Kypros. Dette er i strid med den såkalte Ankara-protokollen, som fastsetter vilkårene for landets forhandlinger om medlemskap. Tyrkerne unnskylder seg med at EU ikke har holdt ord overfor Tyrkia (som følge av at den gresk-kypriotiske regjeringen i Nikosia har nedlagt veto). Ved to anledninger har EU lovet å opprette handelsforbindelser med Nord-Kypros, som er under tyrkisk-kypriotisk styre. Men det har ikke skjedd. Dermed er det Ankara - og ikke EU! - som har et legitimt poeng her.

DA ANKARA-PROTOKOLLEN ble undertegnet, hadde Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdoðan oppnådd noe som fram til da var blitt ansett som umulig: Han hadde fått tyrkisk-kypriotene til å begrave stridsøksa. Nå var de innstilt på at det skulle inngås kompromiss mellom de to partene på den delte øya. Det tyrkisk-kypriotiske Nord-Kypros sa ja til FNs generalsekretær Kofi Annans plan (massivt støttet av EU) for å løse den langvarige konflikten. Men regjeringen i sør hadde pisket opp stemningen blant gresk-kypriotene, som forkastet Annan-planen. Det vil være dypt urettferdig og direkte latterlig om EU-kommisjonens rapport holder Tyrkia ansvarlig for ikke å ville gjøre ytterligere innrømmelser overfor den gresk-kypriotiske delen av Kypros (nå EU-medlem), mens den samtidig unnlater å kritisere regjeringen i Nikosia, som er den direkte årsaken til den fastlåste situasjonen.

ENKELTE INNEN EU - hovedsakelig i Frankrike, Tyskland og Østerrike - virker åpenbart fornøyd med utsiktene til et sammenstøt i forbindelse med Kypros-konflikten. De tror det vil tvinge den tyrkiske regjeringen til å gi opp kampen for medlemskap. Men denne holdningen er uansvarlig. Hvis EU-kommisjonen lar seg dirigere av enkelte viktige medlemsland og deres sneversynte innenrikspolitiske interesser ved utarbeidelsen av høstens rapport, er EU i ferd med å begå en alvorlig strategisk feil.Og hvilke muligheter har så Tyrkia utenfor EU? Pantyrkiske illusjoner? Vil landet på ny vende seg mot Orienten og islam? Ikke noe av dette er realistisk. Men Tyrkia vil heller ikke sitte på terskelen til Europa og vente på at noe skal skje. Europas holdning er med på å skyve Tyrkia i retning av landets gamle regionale rivaler, Russland og Iran. Disse tre mektige statene, som hver på sin måte spiller en viktig rolle for Europa, har vært rivaler i mange århundrer. En allianse mellom dem er i utgangspunktet utenkelig. Men nå ser det ut til at Europa er oppsatt på å oppnå det umulige, og det vil slå tilbake på Europa selv.

MENINGSMÅLINGER I TYRKIA viser at frustrasjonen i forhold til Europa øker, mens mange tyrkere har fått et mer positivt syn på Iran. En følelse av fremmedgjøring overfor Vesten brer om seg, og Tyrkias diplomatiske forbindelser til Russland har aldri vært bedre enn nå.Tyrkisk medlemskap i EU blir naturligvis også møtt med stor motstand innenfor landets egne grenser. Hva som blir det endelige resultatet av forhandlingsprosessen, er derfor et åpent spørsmål for begge sider. Riktignok har Tyrkia en lang vei å gå, men å utsette denne prosessen for fare her og nå, vel vitende om hva det kan komme til å koste europeerne, er ren og skjær dumhet. Og dumhet er den største synd i politikken. Europa og Tyrkia kan sammenliknes med to tog i full fart mot hverandre. Verken Tyrkia eller Europa har råd til den kollisjonen som er så altfor forutsigbar. Oversatt av Marit Jahreie.