KOBANE: Kurdiske styrker, hvor kvinner deltar i kamp, erobret byen Kobane i Syria etter voldsomme kamper mot ultra-islamistene i IS. USA slapp ned våpen til dem fra fly, noe som gjorde president Recep Tayyip Erdogan rasende. Foto: Alexandro Auler / Scanpix / Redux
KOBANE: Kurdiske styrker, hvor kvinner deltar i kamp, erobret byen Kobane i Syria etter voldsomme kamper mot ultra-islamistene i IS. USA slapp ned våpen til dem fra fly, noe som gjorde president Recep Tayyip Erdogan rasende. Foto: Alexandro Auler / Scanpix / ReduxVis mer

Tyrkia, USA og kurderne

USA og Tyrkia står sammen, i hver sin krig. I krigen(e) i Syria og Irak er det nå veldig mange deltakere, men det er visst alltid plass til flere, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

USA og Tyrkia har lenge vært uenige om hva som må gjøres i Syria. For den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan, er regimet til president Bashar al-Assad i Syria den største faren og må styrtes først. Ultra-islamistene i Den Islamske Staten (IS) fikk krysse grensa mellom Syria og Tyrkia med forsyninger, penger og krigere, trolig fordi Erdogan fant dem nyttige i kampen mot Assad. Tyrkiske soldater sto og så på da kurdiske styrker var omringet i byen Kobane. USA ga kurderne flystøtte og slapp ned våpen til dem, noe som gjorde Erdogan rasende, og kurderne jagde ut IS.

For president Barack Obama i USA dreier det seg først og fremst om å nedkjempe IS i både Syria og Irak, så får heller Assad vente til etterpå. I begge land har de kurdiske styrkene vært de eneste pålitelige og kampdyktige støttespillerne på bakken. I Syria har Folkets Forsvarsenheter (YPG) erobret landområdet langs grensa til Tyrkia fra grensa mot Irak i øst til Jarabulus ved elva Eufrat i vest. De holder også et område helt nordvest i Syria. Mellom disse holder IS et område langs 90 kilometer av grensa til Tyrkia, et område YPG forsøker å erobre for å ha et sammenhengende frigjort land langs hele grensa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kurderne leder YPG; de har med seg andre etniske og religiøse grupper, men det kurdiske partiet Demokratisk Union (PYD) er det førende. Tyrkia regner PYD for å være et underbruk av Kurdistans Arbeiderparti (PKK) i Tyrkia, som er forbudt og stemplet som «terrorist-bevegelse». PKK utkjempet en særlig blodig borgerkrig mot tyrkiske myndigheter, med anslagsvis 40000 drepte, inntil de i 2013 inngikk våpenhvile og Erdogan innledet fredsforhandlinger med den fengslede lederen, Abdullah Öcalan.

USA har lenge ønsket å bruke tyrkiske flybaser, særlig Incirlik ved Adana, til sine tokt over Syria. Tyrkia har ønsket et flyforbud for Assad-regimet over Nord-Syria. Nå har Erdogan snudd, og USA skal få bruke tyrkiske baser. Samtidig skal de forhandle om å opprette et «friområde», fritt for IS, i Syria langs grensa til Tyrkia, nord og nordøst for Aleppo, 90 kilometer langs grensa og 40 til 50 kilometer inn i Syria. Dette vil frata IS deres siste to porter til omverden. Her kan syriske flyktninger slå seg ned trygt, mener Tyrkia. Der kan også syriske opprørere mot Assad bygge opp sine styrker under vern av USA og Tyrkia.

Tyrkia var i april fadder, sammen med Saudi-Arabia og Qatar, for det som fikk navnet Erobringsfronten, hvor noen moderate opprørere fra Syrias Frie Hær er med, men hvor de sterkeste gruppene er de ytterliggående islamistene i Ahar ash Sham, Yaish al Islam og Nusrafronten, som er den syriske filialen av al-Qaida. USA er neppe ivrig etter å få disse som kampfeller. Til gjengjeld liker ikke Tyrkia å se USA slåss sammen med kurderne i YPG.

Overflatisk hadde Erdogan flere påskudd til å snu. En kamikaze-bomber drepte 32 venstrevridde ungdommer, de fleste kurdere, i Suruc i Tyrkia som skulle dra til Kobane for å hjelpe. IS fikk skylda, men mange kurdere mistenkte Tyrkias hemmelige tjenester for å stå bak, og PKK drepte to politifolk som hevn. Krigere fra IS angrep tyrkiske soldater på grensa, fordi de ikke fikk dra over med en såret, og drepte en av dem.

Erdogan snudde idet kurdiske styrker angrep IS vest for Eufrat. «Friområdet» som skal opprettes er nettopp det området som mangler for å danne et sammenhengende kurdisk frigjort område langs hele grensa mot Tyrkia. Opplegget er et knep fra Erdogan for å hindre dette, hevder lederen for Demokratisk Parti (HDP) i Tyrkia, Selahattin Demirtas. Partiet samler kurdere og tyrkere på venstresida, og gjorde et sterkt valg i juni med 13 prosent av stemmene.

Erdogan la på en lur vri: Han erklærte krig mot både IS og PKK. Tyrkiske fly bombet baser til PKK i fjellene i Nord-Irak og for første gang etter desember 2011 baser inne i Tyrkia. USA må tydeligvis godta denne utvidelsen av krigen, men Erdogan kan neppe angripe USAs kurdiske medhjelpere i Syria. På krisemøtet i Nato nylig var det flere land som advarte Tyrkia mot å bryte fredsforhandlingene med kurderne.

Tyrkia har et tredelt forhold til kurderne. I Tyrkia utgjør de 15 til 20 prosent av innbyggerne og ønsker minst sjølstyre og utvidede rettigheter sørøst i landet. PKK er forbudt, men Erdogan har pragmatisk forhandlet med partiet inntil han erklærte krig. Tyrkia har et mistenksomt syn på kurderne i Syria, og vil ikke la dem få en egen stat langs grensa som lett kunne spille inn i Tyrkia. Forholdet til kurderne i Nord-Irak, som nærmest har en egen stat, er godt. De tjener som et vern mot kaoset sørover i Irak og mot Iran. Det som alle kurderne drømmer om, å samle deres områder i Tyrkia, Iran, Irak og Syria i en egen stat, er det siste Tyrkia vil ha.

Hvis Erdogan virkelig vil ha en ny krig mot kurderne er spørsmålet om Obama er i stand til å tøyle ham og hindre en utvidelse av en krig uten synlig ende med altfor mange sprikende deltakere.