«SULTANEN:» Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan, her sammen med kona Emine, vant presidentvalget i første valgomgang. Etter ellve år som statsminister kan han nå sitte to ganger fem år som statsskef. Foto: REUTERS /Scanpix / Murad Sezer
«SULTANEN:» Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan, her sammen med kona Emine, vant presidentvalget i første valgomgang. Etter ellve år som statsminister kan han nå sitte to ganger fem år som statsskef. Foto: REUTERS /Scanpix / Murad SezerVis mer

Tyrkias folkevalgte sultan

Republikken Tyrkia har fått en folkevalgt «sultan» idet statsminister Recep Tayyip Erdogan er valgt til president, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

For første gang i Republikkens historie har de tyrkiske velgerne valgt sin president direkte. 51,8 prosent av dem stemte på statsminister Recep Tayyip Erdogan, som i 11 år har vært regjeringssjef. Valget innebærer politisk derfor mer av det samme, men samtidig noe helt nytt.

Før Erdogan søndag dro til hovedstaden Ankara for å holde sin seierstale gjenopplivet han en gammel skikk og sendte ut et klart budskap om den plassen han mener å ha krav på i historien. Den islamsk-konservative statsministeren besøkte moskéen Eyup Sultan i Islanbul, hvor sultanene i Det Osmanske Imperiet gikk for å be etter å ha besteget rikets trone.

De historiske henvisningene var til stede under hele valgkampen til Erdogan. Og da han avla sin stemme sa han at dette valget viser veien for Tyrkia fram til 2023, hundreårsfeiringa av Republikken som Mustafa Kemal «Atatürk» grunnla, og fram til 2071, da det blir tusenårsjubileum for osmanernes erobring av Anatolia.

- Vi skal fortsette å tjene vår nasjon for et bedre demokrati og for at prosessen fortsetter, var hans første ord etter valgseieren.

Og med prosessen mener han fredsforhandlingene med med Kurdistans Arbeiderparti (PKK) og deres fengslede leder, Abdullah Öcalan. Erdogan har tatt mål av seg til å være den som omsider får til fred med landets store kurdiske mindretall, som teller rundt 15 millioner av landets 74 millioner innbyggere.

Erdogan har sterk støtte blant mer enn halvparten av velgerne, men han skremmer mange av de andre med sine autoritære trekk. Denne valgseieren kommer etter et veldig vanskelig år for statsministeren. I juni 2013 gikk millioner av tyrkere ut i gatene, ikke minst i Istanbul, for å fordømme hans autoritære lederstil. Og politiets framferd skapte et dårlig omdømme av Tyrkia i utlandet. Sist vinter kom en korrupsjonsskandale, der fire statsråder måtte gå av. Erdogan skyldte på en «sammensvergelse» fra kretsen rundt hans tidligere venn, Fetullah Gülen, og hans store nettverk. Deretter foretok Erdogan utrenskninger i politiet og påtalemakta.

Men han vant likevel kommunevalget i mars, som han har vunnet alle valg etter 2002.

- Vi avslutter én era og går inn i en ny, sa han i seierstalen.

Erdogan har storstilte planer for det som han nå sier blir det «nye» Tyrkia. Han rakk ikke å fullføre livsverket i de elleve år han var statsminister. Nå er han valgt for fem år som president, og han kan gjenvelges og få ti år som statssjef.

For Erdogan er det neppe snakk om å gå inn i den rollen som alle tidligere presidenter har hatt som «nøytrale» statssjefer, meklere mellom statsinstitusjonene, hevet over politikken, som Grunnloven foreskriver. Erdogan har uttalt at han ikke vil nøye seg med å ta imot den neste statsministeren hver fjortende dag i Çankaya-palasset i Ankara. Avgående president, Abdullah Gül, hadde til oppgave å roe ned statsminister Erdogan når han ble for hissig.

Erdogan vil ha en sterk president som leder for den utøvende makta, etter mønster av Frankrike eller USA. Da må Grunnloven fra 1982, som ble skrevet av den da herskende militær-juntaen, endres. En ny, «sivil grunnlov» har Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) hatt på programmet helt fra 2007, men det har aldri blitt noe av. Nå er planen å skrive ny grunnlov etter neste parlamentsvalg, som ventes sommeren 2015. Da trenger AKP to tredels flertall.

I dette kan en fredsavtale med kurderne og utvidede politiske og kulturelle rettigheter for dem i den nye grunnloven være avgjørende. Politisk ledes kurderne nå av Selahattin Demitras, som stilte opp mot Erdogan i presidentvalget. Han fikk 9,7 prosent av stemmene. Han klarte ikke å hindre Erdogan i å vinne i første valgomgang, som han hadde håpt, for så å kunne legge press på Erdogan og selge sine stemmer dyrt i andre.

Den sterkeste utfordreren for Erdogan var Ekmeleddin Ihsanoglu, som stilte på vegne av de to største opposisjonspartiene. Han fikk 38,4 prosent av stemmene.

- Dette betyr at i løpet av mer enn ett år kommer Tyrkia til å leve i en atmosfære av institusjonelt kaos, spår journalisten Kadri Gürsel.

Før Erdogan kan utropes til president må han melde seg ut av partiet AKP og gå av som statsminister. 28. august kan han overta etter Abdullah Gül, som Erdogan grunnla AKP sammen med, og bli Republikkens tolvte president.

Når Erdogan overtar i Çenkaya må Tyrkia også få ny statsminister. Det siste skiftet skjedde i 2003. Spørsmålet er hva slags samliv det blir mellom presidenten og statsministeren inntil Grunnloven er endret.

- Dette er virkelig det store spørsmålet, ikke om Erdogan ville bli valgt. Hvem blir den nye statsministeren og hva slags forhold kommer denne personen til å ha med Erdogan som president, uttalte Sinan Ulgen, tidligere diplomat og nå leder for Senteret for Studier i Økonomi og Utenrikspolitikk.

Erdogan får helt sikkert den statsministeren som han ønsker seg, for uansett om han må overlate til andre å lede partiet, så har han det ennå i sine hender.

Kurderne kommer til å stå høyt på den nye presidentens dagsorden både i innenriks- og utenrikspolitikken. Innenrikspolitisk håper Erdogan å få slutt på tretti års strid med gerilja-styrkene til PKK som har kostet titusener av liv. Dette passer inn i politikken overfor nabolandet Irak, hvor Tyrkia har utviklet et godt forhold til kurdernes sjølstyrte landsdel i Nord-Irak. Presidenten i Kurdistan i Irak, Massoud Barzani, har fått mottakelse som en statssjef i Tyrkia.

Tyrkia ser ikke lenger kurderne som en trussel mot nasjonal sikkerhet, men snarere som en viktig buffer mot det urolige Sør-Irak og Irans innflytelse. På samme vis med kurderne nord i Syria. De et dessuten under sterk innflytelse av PKK, så en fredsavtale med PKK ville trolig også innebære et godt forhold til kurderne i Syria. Framfor alt har frammarsjen til ultra-islamistene i Den Islamske Staten i Irak og Levanten (ISIL) vist nytten av å ha kurderne som allierte.
 
Dette er et historisk skifte i tyrkisk politikk, som, om det fullføres, vil skrive Recep Tayyip Erdogan inn i historien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook