Tyrkias vannbombe

Den heteste konflikten i Midtøsten er en maktkamp om den mest tvingende av alle nødvendigheter: vannet.

Det ble nylig undertegnet en avtale mellom Tyrkia og Israel om salg av 180 millioner kubikkmeter vann til Israel. Samtidig pågår lignende forhandlinger mellom Tyrkia og Jordan. I hele Midtøsten og Nord-Afrika er det ikke oljen, men vannet som er framtidas mangelvare.

Det er mangel på vann, og det er mangel på samarbeid om problemet og mangel på avtaler. Det hersker direkte fiendskap mellom mange av landene i Midtøsten. Foreløpig er det å ha tilgang til ressurser den sterkestes rett. Dette kommer klart fram i uttalelser fra flere av statslederne i regionen: Egypt sier rett ut at vannmangelen i den nordøstlige delen av Afrika kan bli årsak til en krig dersom vannet gjennom Nilen minker enda mer.

Israel har også gjort det klart overfor Syria at hvis landet bygger en dam ved Genesaretsjøen, kommer de til å angripe militært. Samtidig er både Syria, Jordan og Israel klar over at det må bygges en dam her for å samle opp vann. Men man blir ikke enige om hvem som skal bygge, hvem som skal betale og hvordan vannfordelingen bør bli. 70 prosent av arabisk jord er ørken, og det forklarer mangelen på vann i området. Den kjente egyptiske diplomaten og tidligere generalsekretær i FN, Boutros Boutros-Ghali, sier også at den neste krigen i Midtøsten kan komme til å skyldes kampen om vannet.

I Midtøsten har alle landene et kjølig forhold til sine naboland. Saudi-Arabia mot Jordan, Israel mot Jordan, Syria, Libanon og okkuperte Palestina, Syria mot Irak, Syria og Irak mot Tyrkia, Egypt mot Sudan og Etiopia - en situasjon som brukes politisk: Syria og Irak lot den kurdiske geriljabevegelsen PKK bruke baser i sine land. Israel har brukt ultrakonservative kristne grupper mot Libanon og Syria. Etiopia har planer om å demme opp Nilen og får økonomisk og logistisk hjelp fra Israel.

Vannproblematikken er litt annerledes på Vestbredden. Da Israel i 1967 okkuperte Vestbredden og plasserte jøder fra daværende Sovjetunionen i området, var også planene klare: å legge grunnlag for å annektere områdene rundt Jordan-elva. Denne elva er livsgrunnlaget både for Jordan og Vestbredden og selvfølgelig også for Israel. Både Saudi-Arabia og Israel damper sjøvann for å skaffe seg drikkevann. Men dette er en kostbar affære, og heller ikke en sikker metode. Anleggene er store og lette å angripe i tilfelle krig.

Det har vært forhandlinger mellom Irak og Kuwait om å lage en rørledning fra Basra i Sør-Irak til Kuwait for å forsyne landet med vann. Men Kuwait har alltid vært skeptisk til planene. Etter Golfkrigen ble det slutt på disse forhandlingene.

Tyrkia har, i motsetning til sine arabiske naboer, ikke olje, men et enda sterkere våpen: Eufrat og Tigris. Både Irak og Syria er avhengig av vannet fra disse elvene. Syria og Irak lot opposisjonelle og den tyrkisk-kurdiske geriljaen operere fra deres territorium. Tyrkia demonstrerte ved en anledning styrken sin ved å stenge hele Eufrat i tre uker. Dette og de øvrige eksempler viser at maktgrunnlaget i Midtøsten ikke bare er olje, men i høyeste grad også vann.

I midten av 80-årene kom Tyrkia med et forslag som gikk ut på at landet skal lage rørledninger til hele Midtøsten, slik at både Kuwait, De forente arabiske emirater, Syria, Libanon, Jordan og Israel i sør skulle få vann fra rørledningen som skulle være 6000 km lang og koste 180 milliarder kroner å bygge. De arabiske landene vurderte dette prosjektet som et forsøk fra Tyrkia på å få enda mer makt i området, i tillegg til den nye og sterkere posisjonen Tyrkia er i ferd med å skaffe seg i de gamle tyrkiske ekssovjetiske republikkene i Asia.

Et annet alternativ for Golf-landene er å importere vann fra Iran. Iran ligger nærmere slik at kostnadene blir mindre. Landene i regionen har ikke vist noen interesse for samarbeid. Den avgåtte, konservative forsvarsministeren og landbruksministeren i Israel, Rafael Eitan, mener at Jordan og Israel burde samarbeide for å unngå konflikt. Han sier det samme som Boutros Boutros-Ghali: Vannet kan komme til å bli årsak til en ny krig i regionen.

Vannets viktighet i årene som kommer ble demonstrert av Israel i 1982. Da gikk landet inn i Libanon og okkuperte Beirut. De ble møtt med motstand fra libanesere og palestinerne fra Øst-Beirut. Israelerne våget ikke å angripe denne delen av byen da det kunne føre til store tap av egne soldater. Dermed bestemte de seg for å bruke vannet som våpen og stoppet forsyningen. De tok faktisk med seg vannkranene for at ingen skulle kunne åpne forsyningene igjen. Samtidig koblet de ut elektrisiteten til Beirut. Dette, og angrep med tanks noen dager senere, gjorde at Israel klarte å okkupere hele Beirut. Metoden var middelaldersk, men effektiv nok.

Noenlunde det samme skjedde mellom Tyrkia og Syria. I 1997 presset Tyrkia på for å få stengt den kurdiske PKK-geriljaens baser i Syria og Libanon, mot å gi noe mer vann i bytte. Etter flere timers forhandlinger, hvor Tyrkia også truet med militært angrep, ga Syria opp og stengte PKK-basene. Det var etter dette at lederen for PKK, Abdullah Vcalan, som nå er dømt til døden i Tyrkia, ble tvunget til å forlate Syria.

Tyrkias Gap-prosjekt, som har vært under bygging i nærmere 20 år, omfatter 22 store og små dammer, og er et av verdens største damprosjekter. Anlegget, som skal være ferdig bygd i år 2015, og som allerede delvis er i drift, skal gi vann til et jordbruksområde dobbelt så stort som Nederland. Dette gir Tyrkia 27 milliarder kWh energi og kommer til å skape 3,8 millioner arbeidsplasser. Prosjektet vil også bety velstand for de kurdiske bøndene i området. Der kan man nå høste avlinger tre ganger i året eller produsere bomull, noe som ikke var mulig før. Dermed letter presset på Tyrkia fra opposisjonelle kurdiske bønder, samtidig som tyrkisk økonomi styrkes. Men det viktigste er at Tyrkia med det store damanlegget sitter med tilnærmet full kontroll over vannreservoaret i hele regionen. Slik er staten i stand til å slå tre fluer i en smekk.

Vannproblematikken kan også komme til å angå land utenfor regionen. Dersom Nato-landet Tyrkia blir involvert i en krig med sine naboland, betyr det også at Nato er i krig, da Nato har forpliktet seg til å delta i en eventuell krig på Tyrkias side - om det er Tyrkia som angripes. USA har på sin side engasjert seg i å løse vannproblematikken mellom Israel og nabolandene. Landet deltar ofte aktivt i forhandlinger.

Problematikken viser at landene er nødt til å forhandle og samarbeide, og ikke som nå presse og true hverandre. Siden vannmengden er konstant og befolkningen hele tiden øker, blir vannmangelen stadig alvorligere. Den eneste farbare veien framover må være at alle landene i regionen setter seg sammen for å finne varige løsninger. Tosidige forhandlinger, som har vært det vanlige til nå, er dømt til å mislykkes fordi de alltid gir negative konsekvenser for en tredje part.