Tyrkias vei mot EU

«USA ønsker seg nå et stabilt Tyrkia, et nytt demokratisk, friskt og åpent statssamfunn i Midtøsten.»

USAs nye lederskap har planene klare for å styrte regimet i Irak. Til det trenger supermakten allierte. Den viktigste alliansen USA kan få, er et Tyrkia som uten protester åpner sine flybaser for USAs og Englands styrker. USA har til nå vært kjølig overfor Tyrkias bestrebelser på å bli medlem av EU. Dette fordi et Tyrkia utenfor EU er mer avhengig av USA. Et mer demokratisk Tyrkia som beveger seg mot EU, kan sterkere motsette seg USAs ønsker.

I den siste tida har diplomati-trafikken fra USA til Tyrkia økt betydelig, og USAs syn på Tyrkias framtid og ønske om EU-medlemskap har endret seg. Dette har med USAs nye tanker om religionen etter 11. september å gjøre.

Viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, en av falkene i Washington, sier at Tyrkias EU-medlemskap kan være en modell for verdens 1,2 milliarder muslimer. Tyrkias ønske om å bli medlem av EU må være gledelig for alle som er for frihet og demokrati. Disse verdiene er ikke bare for de vestlige land, men for hele verden. EU har nå en strategisk gyllen sjanse: Ved å godta Tyrkias medlemskap vil EU vise 1,2 milliarder muslimer at det finnes bedre alternativer enn terrorisme, sier Wolfowitz.

Etter ham kom USAs viseutenriksminister, Mark Grossman, også til Tyrkia. Grossmann hadde også samtaler med EUs Günter Verheugen i Brussel og snakket varmt om Tyrkias medlemskap.

Hvorfor anstrenger USA seg plutselig så mye for Tyrkias medlemskapsønske? Dette har helt klart sammenheng med USAs planer om et angrep på Irak og er samtidig en endring i den amerikanske politikken i Midtøsten og i Kaukasus-området. USA ønsker seg nå et stabilt Tyrkia, et nytt demokratisk, friskt og åpent statssamfunn i Midtøsten.

Men holdningen til EU-medlemskap i Tyrkia er ikke entydig. Et konservativt parti i regjeringen støtter medlemskapet, mens det andre konservative partiet, som er i opposisjonen, tar avstand fra medlemskap.

Det ultranasjonalistiske partiet, som sitter i regjeringen, er også imot medlemskap. Deres argumentasjon er at forhandling om EU-medlemskap bringer fram to ømtålige punkter på dagsordenen: Det første er EUs politikk om rettigheter for etniske grupper, deriblant de 15 millioner kurdere som etter Tyrkias offisielle syn ikke engang finnes i landet.

Det andre er dødsstraff: De konservative og ultranasjonalistene vil gjerne bruke dødsstraffen for politisk gevinst. De vet godt at en eventuell dødsstraff for den fengslende PKK-lederen Abdullah Vcalan vil øke deres popularitet. Det var nemlig hans pågripelse som åpnet døren til makta for disse to partiene og Ecevits såkalte sosialdemokratiske parti for noen år tilbake.

Men samtidig finnes det religiøse grupperinger som mener EU er en «kristen union» som ikke vil godta et muslimsk land i unionen, og at EU er imperialistisk bygd for å ta vare på egne interesser. De intellektuelle deler seg også i to i synet på EU. De som er mot, mener EU-medlemskap kun tjener kapitalistene i Tyrkia og tar derfor avstand fra medlemskapsforhandlinger. Den andre gruppen er for så vidt enig når det gjelder økonomiske gevinster med EU-medlemskap, men mener medlemskapet kommer til å rette opp de økonomiske skjevhetene i landet, og at det kan bringe Tyrkia nærmere en mer demokratisk og rettferdig statsdannelse.

Men veien til medlemskap krever endringer i Tyrkia. Et land som mer eller mindre styres av byråkrater og militære, og et land som ikke respekterer sosiale og etniske rettigheter, kan ikke forvente seg medlemskap med det første.Tyrkia ligger på 85. plass i FNs utviklingsprogram, der Norge for øvrig ligger på første plass. Av alle europeiske land ligger bare Moldova og Albania bak Tyrkia. Dette er imidlertid ikke et riktig bilde av landet. Tyrkia har ganske stor økonomisk styrke. Men skjevhetene i økonomien, de enorme militærutgiftene og manglende sosiale goder gjør at landet havner langt nede på lista.

I forhandlingene med EU går diskusjonen varmt om København-kriteriene der menneskerettigheter er grunnleggende for medlemskapet. I de siste åra har landet rettet opp mye for å tilpasse seg EU. Men EU mener Tyrkia ikke har gjort nok og krever mange forandringer i grunnloven. Dette støttes også av tyrkiske demokratiske organisasjoner og arbeidsgiverforeningene. EU-tilpasning krever stort mot og mye arbeid. Landets arbeidstakerorganisasjoner, bønder og funksjonærer må kjempe for organisasjonsfrihet og kreve større demokratiske rettigheter. Dette er ikke lett fordi mange grupperinger i arbeidslivet, studentmiljøer og i det offentlige ikke har reelle rettigheter til å organisere seg.

Arbeidsgivere som vil inn i EU, må også kjempe mot konservative og islamske partier, og ikke minst mot det mektige militæret, som til slutt vil være tunga på vektskåla når det gjelder Tyrkias politiske framtid.

Det gjøres stadig små endringer i loven i henhold til EUs tilpasning. Men det kreves større forandringer: Å tilpasse seg EU og dets holdninger krever også endringer i samfunnet. Stat- folk-relasjonen må også forandres. I dag er staten det viktigste, og «folk må tjene staten»-tankegangen må forandres. Staten er hellig, og alt må tilpasses den. Dette passer ikke i EUs og den vestlige tankegangen.I EU-miljøer er det heller ikke stor iver etter å ha Tyrkia som medlemsland. Kretser høyt oppe i hierarkiet i EU synes Tyrkias medlemskap er mot den kulturelle basisen for EU.

Samtidig har ikke EU en politikk som tvinger søkerlandene til å gjøre forandringer, EUs mulighet for å presse fram disse endringene er forsvinnende liten. Men søkerlandene bør likevel ha en viss tilpasning for å bli medlem i det gode selskap. Dette ser vi i alle de østeuropeiske land også.

Vi kan mene hva vi vil om EU. Men for søkerlandene i Øst-Europa og spesielt i Tyrkia har søkerstatusen gitt en viss positiv utvikling. Dette har gjort det mulig å komme i gang med forandringen av en del udemokratiske lover, og demokratiprosessen har skutt fart. Menneskerettigheter er satt på dagsordenen, og for første gang på 70 år har man begynt å snakke om de kurdiske og de andre minoritetsgruppene i landet.

Søknaden om EU-medlemskap er viktig for Tyrkia. Det handler ikke bare om økonomiske gevinster. Det handler først og fremst om frihet og demokrati i kampen mot ultranasjonal og religiøs konservatisme, krefter som i dag har ganske stor innflytelse og makt, og som gjemmer seg bak EUs imperialistiske maske.

Dette er viktig også for de grupper som lenge har kjempet for demokrati og et åpent samfunn, ren politikk og mot korrupsjon. Derfor er det viktig å støtte Tyrkias søknad om å bli medlem i EU, et EU som kan ta landet inn i varmen i den europeiske familien.