Tyrkias viktige valg

Forspillet til valget på nasjonalforsamling i morgen er bare et par-tre måneder gammelt. Da utpekte landets statsminister Tayyip Erdogan utenriksminister Abdullah Gül til regjeringspartiet AKPs neste presidentkandidat. Dermed stakk han fingeren i øyet på landets establishment. Utenriksministerens kone pleier nemlig, i likhet med statsministerens, å gå med skaut. Med andre ord: Hadde Gül blitt valgt til president, ville Tyrkia ha fått sin første førstedame med skaut. Og det ville definitivt ikke ha vært passende i et land hvor hodeplagg lenge har vært forbudt i offentlige sammenhenger. I den tyrkiske republikken er bruk av religiøse symboler strengt regulert og religiøs innblanding i statlige anliggender ikke akseptert. Dette er et aksiom for den sekulære staten.

Derfor oppfattet mange sekulære (ikke bare eliten) utenriksministerfruens hodetørkle som et tegn på mørkere tider for landet. Politisk turbulens brøt ut. Massedemonstrasjoner (ja, større enn de som fant sted da journalisten Hrant Dink ble myrdet i januar) paraderte på gater og torg til støtte for den tyrkiske republikken. I realiteten var det landsfaderen Kemal Atatürks sekulære system man demonstrerte for, mannen som en gang på 1920-tallet forbød både fessen og hodetørklet og over natta skapte en ny tyrkisk hattemote.

Situasjonen i landet var og er, som min lokale grønnsakhandler lakonisk sammenfattet det, «litt nasjonalistisk». Det ble til og med snakket om et nytt militærkupp, for midt i denne politiske tumulten spente hæren musklene og løsnet et skremmeskudd på hjemmesiden – det som på folkemunne nå blir kalt «e-revolusjonen»: Noe iransk mullastyre ville ikke bli aktuelt i Tyrkia.

Spent musklene har hæren gjort atskillige ganger i moderne tid. Nærmere bestemt fire, og politikernes respekt for militæret er så dyp, at det siste kuppet ikke krevde mye våpenskrammel for å stramme opp i rekkene. Derfor visste tyrkernes politiske establishment allerede for et par måneder siden at det ikke var tomt snakk fra general Yaþar Büyükanits side da han innkalte statsminister Erdogan på teppet. Ingen, med unntak av de to hovedaktørene, vet hva som ble sagt, og ingen vet om Erdoðan inngikk en hemmelig avtale med den tyrkiske generalen i løpet av dette møtet som fant sted i kjølvannet av kontroversene rundt presidentvalget. Men Erdogan kjente meget godt til at samme general i desember 2006 – da alles blikk var rettet mot Stockholm og utdelingen av Nobelprisen til Orhan Pamuk, forfatteren av bl.a. «Snø», som jo også handler om hodeplagg og militærkupp – i en tale på det tyrkiske krigsakademiet spurte: «Er det ikke mennesker i Tyrkia som sier at sekularismen burde bli definert på nytt? Har ikke disse menneskene de høyeste postene i landet? Er ikke ideologien til Atatürk truet?» Hvorpå han svarte «ja» på sine retoriske spørsmål, og bekreftet at det var den islamske fundamentalismen som var statens største trussel.

Det er på bakgrunn av denne uttalelsen og dette møtet det blir interessant å konstatere at Erdogan før valget vraket drøye 150 parlamentskandidater og rokerte (les: skjøv nedover på nominasjonslistene) ytterligere 50 – mange av disse sies å utgjøre partiets hardnakkede islamistfløy. Gjorde han dette for å tilfredsstille generalene, velgerne eller EU?

I denne sammenheng er det naturlig å spørre seg: Hvorfor all denne mistenksomhet mot en statsminister som har ledet en regjering som har bidratt til økte utenlandske investeringer og vekst i økonomien, og som har gjennomført konstitusjonelle forandringer som i realiteten åpnet dørene for de EU-forhandlinger Tyrkia kjempet for i flere tiår uten å vinne fram?

Jo, alle er kjent med Erdogans fundamentalistiske bakgrunn, og selv om utenlandske diplomater og politikere karakteriserer hans regjering som en tyrkisk parallell til de tyske kristeligdemokratene, har mange av hans landsmenn en betydelig mer reservert holdning. Tyrkia er et land hvor spekulasjoner, konspiratoriske tenkemåter og forutsigbarhet paradoksalt nok går hånd i hånd (alle som har lest Pamuks bøker vet hva jeg sikter til). Med et iransk mullastyre som verst tenkelige scenario er det lett for Erdogans politiske motstandere å se konturene av en nært forestående sharialov i statsministeren forskjellige utspill.

En sak er at Erdogan har kvittet seg med versting-islamistene som i fullt alvor hevder at verdens og Tyrkias problemer – markedsøkonomi, EU-forhandlinger, globalisering, demokrati og modernitet – er resultatet av en sionistisk sammensvergelse. En ganske annen er utdanningsminister Huseyin Celiks påståtte samrøre med det innflytelsesrike Nur-brorskapet og deres rekruttering av lærere fra de så kalte imam hatip- (religiøse) skolene.

I de politiske motstandernes, i sekularistenes og ultra-nasjonalistenes øyne er listen på slike tegn lang, og i valgkampens hete har det tyrkiske valget utartet til stadig mer av en kamp i svart-hvitt om landets sjel.

Noen taler om å senke dieselprisen til en tyrkisk lira, eller 4,59 norske kroner. Andre lover å marsjere inn i Irak allerede mandag den 23, dagen etter valget. Ikke for å gjøre kort prosess med den PKK-geriljaen som skjuler seg i fjellene på den andre siden av grensen, men for å ta i tu med irakkurdernes leder Massoud Barzani. Atter andre lover å omdefinere forholdet til USA, eller ta en pause i EU-prosessen.

Nå ville enhver nøktern betrakter si at det ville være en stor feil å gjøre dette valget til en kamp mellom islamister og sekulære, for i denne prosessen finnes det like mange gråtoner som på et gammelt foto fra Istanbul. Men på den andre siden er det få som ikke ser faren for at tyrkisk politikk i denne oppiskede situasjon går inn i en ny blindvei, hvor ekstremisme og nasjonalisme tar over og sprer en fremmedfrykt som lukker alle de dørene som er blitt åpnet de siste åra. Og selv om det meste peker mot at Erdogan og hans AKP-regjering også på mandag kommer til å styre Tyrkia slik som i det siste halve tiåret, er det lite sannsynlig at flertallet i parlamentet blir stort nok til å drive igjennom de endringene i grunnloven som hele dette valget dreier seg om: Hvem skal bestemme hvem Tyrkias neste president skal bli? Folket, parlamentet eller … militæret?

Det vil si at vi er tilbake til utgangspunktet, der vi var for noen måneder siden da skautet til utenriksminister Güls kone førte til den omtalte e-revolusjonen.

Hvem skal bestemme hvem Tyrkias neste president skal bli? Folket, parlamentet eller … militæret?