STORMANNSGALSKAP: Å tenke stort er ikke for dverger, hevder president Erdogan, som har bidratt til at Tyrkia har utviklet seg i en autoritær retning. Foto:  EPA / NTB Scanpix
STORMANNSGALSKAP: Å tenke stort er ikke for dverger, hevder president Erdogan, som har bidratt til at Tyrkia har utviklet seg i en autoritær retning. Foto: EPA / NTB ScanpixVis mer

Tyrkisk valg på dass

Tyrkia går i autoritær retning, presidenten strammer grepet og angriper opposisjon og kritiske røster, mens EU står hjelpeløst på sidelinja.

Kommentar

Parlamentsvalget i Tyrkia søndag står ikke bare om det regjerende Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) kan få reint flertall for fjerde gang på rad. Det dreier seg også om hva slags stat Europa får i sitt sørøstlige hjørne, strategisk plassert der hvor Europa møter både Midtøsten og Russland. Tyrkia har under president Recep Tayyip Erdogan gått i autoritær retning. Det kan utvikle seg til en maktglad, brysom og upålitelig nabo for EU.

De konservative islamistene i AKP fikk nesten 50 prosent av stemmene og 327 av 550 seter i valget i 2011. Litt sprikende meningsmålinger gir partiet 40—42 prosent oppslutning nå. Sosialdemokratene i Republikansk Folkeparti (CHP) ligger an til 26—28 prosent, mens ultranasjonalistene på ytre høyre, Nasjonalistisk Handlingsparti (MHP) får 15—17 prosent. Det mest spennende er om det kurdiske Demokratisk Folkeparti (HDP) kommer over den høye sperregrensa på 10 prosent. På målingene ligger de mellom 9 og 12 prosent. Klarer de dette kan de få mange seter og forkludre det politiske spillet for AKP og Erdogan.

HDP forsøker å sanke velgere utenom det kurdiske mindretallet, og sammenliknes politisk av flere analytikere med greske Syriza og spanske Podemos. Kurderne har tidligere stilt opp med uavhengige for å omgå sperregrensa. Og de har stadig måttet danne nye partier etter hvert som de gamle har blitt forbudt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange hevder at president Erdogan har fått litt mer enn et snev av stormannsgalskap. Det er derfor hans dass kom inn i valgkampen. Hans storstilte offentlige anlegg i hjembyen Istanbul, hvor han har vært ordfører, tar sikte på å gjøre osmanernes hovedstad til et midtpunkt i verden igjen. Han kalles en ny sultan. Et av disse anleggene, i Gezi-parken ved Taksim-torget, utløste sterk motstand og sammenstøt i 2013, da Erdogan fikk vist fram sin autoritære natur. Mange av de unge som kjempet for parken sokner nå til HDP.

Etter å ha vært statsminister i 11 år, og satt sitt klare preg på landet, gikk Erdogan av for å bli valgt til president i august i fjor. I hovedstaden Ankara har han inntatt et enormt og luksuriøst palass på visstnok 1 150 rom som han bygde til en anslått pris av nær 500 millioner euro (mer enn 4 milliarder kroner) på et fredet område. Til sitt forsvar henviste Erdogan til Russlands president, Vladimir Putin, som hadde skrytt av palasset og kalte det «passende for en stor stat».
-Å tenke stort er ikke for dverger, sa Erdogan, før han straks la til at han ikke har noe mot dverger, men «elsker dem av hele mitt hjerte». Under et valgmøte i Izmir sist lørdag gikk presidenten i sosialdemokratiske CHP, Kemal Kiliçdaroglu, til angrep på «disse herrene i Ankara» som «bygger palasser, bestiller fly, kjøper biler fra Mercedes og har seter av gull på toalettene». Erdogan har innbudt ham til å komme og undersøke.
-Hvis det er tilfelle, går jeg av som president, sa Erdogan.

Åkkesom har presidenten omgitt seg med en flokk rådgivere i palasset som passer på statsrådene til statsminister Ahmet Davutoglu, som Erdogan stiller i skyggen. I strid med sedvanen i den parlamentariske republikken innkaller presidenten til regjeringsmøter, noe som før bare skjedde i kriser. Etter Grunnloven skal presidenten være upartisk og ikke tilhøre et parti. Men presidenten har stadig opptrådt offentlig i det som virker som valgmøter for AKP. Han angriper opposisjonen og presse i inn- og utland, snakker om sammensvergelser og spioner.

Erdogan vil innføre et sterkt president-styre i Tyrkia, dersom han bare kan få et parlamentarisk flertall til å omskrive Grunnloven. Styringsverktøyene er i stor grad på plass i palasset allerede.

Uten tvil har Erdogan gjort underverker med en økonomi hvor prisene gikk i været som fyrverkeri mellom hver devaluering, og gitt landet er stabilt styre, men også under ham har korrupsjonen blomstret. Nå har Tyrkia styrke til å bygge Erdogans monumenter av bruer, undersjøiske tunneler, flyplasser, kanaler, moskeer og palasser, samt å spille stormakt.

Tidligere ville Tyrkia og Erdogan inn i EU. Nå er det mer usikkert hva de vil. Forhandlingene trekker uendelig ut. Tidligere president i Frankrike, Nicolas Sarkozy, la i valgkampen i 2007 før han fikk makta ned veto mot Tyrkia i EU med uttalelsen: «Tyrkia ligger ikke i Europa. Et land kan ikke melde om endring av adresse.» Det var politisk dumt og er geografisk og historisk ikke riktig.

Ønsker EU en venn av Putin ved Bosporos? Kanskje er det for seint å dra Tyrkia inn i samarbeid og sikkerhet i EU. Mulighetene for EU kan være skylt ned, tja, i den — helt sikkert fine — dassen til Erdogan.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook