Tyrkiske skjermbilder

KØBENHAVN (Dagbladet): Den tyrkiske videokunstneren Kutlug Ataman var en av de mest markante utstillerne på sommerens Documenta-utstilling i Kassel med videoinstallasjonen «The 4 seasons Veronica Read».

Den framstilte en med Atamans øyne eksotisk engelsk kvinne, totalt oppslukt av å holde orden på sin store samling amaryllisblomster, og formidlet utrolig intenst - og visuelt variert - den oppspilte blomsterelskerens forhold til denne botaniske veksten innenfor hjemmets lukkete univers.

  • Nå presenterer kunstsenteret Nikolaj Kirke i København 41-årige Ataman i full bredde. Han har iscenesatt de fordums så sakrale omgivelsene med suveren sans for rommets muligheter, et sikkert blikk mot mediets dramatiske potensial og årvåkenhet for noen av tidas eksistensielle/politiske spørsmål. Med åtte års utdanning fra ulike lære-steder er ikke tyrkeren noen autodidakt fra en kunstnerisk provins. Han har stilt ut på Istanbul-biennalen, for i motsetning til vår gnitne norske hovedstads avslag til ett Manifesta-arrangement har den tradisjonsrike storbyen sett seg råd til en fast manifestasjon for samtidskunst.
  • Ataman bruker billedkunsten til å ta opp brennbare temaer i hjemlandet, som også har gyldighet utover Tyrkias grenser. Ikke minst gjelder det «Kvinner som bærer parykker», med fire simultane sekvenser om forholdet hår/kultur fra ulike synsvinkler. En bleket kvinne sitter i frisørstolen og forteller om den kunstige mankens betydning under hennes forutgående krefthistorie. En prostituert transvestitt beretter om et yrkesliv i balanse mellom finansiell uttelling og livsfarlig praksis. En tredje er usynliggjort, og det er bare den lyse skriften mot svart som forklarer parykkens betydning for henne som muslim.
  • Kvinnenes høyst individuelle og kontraststerke fortellinger profilerer tre individer, samtidig som stemmene synkront avkler det moralske hykleriet, ignoransen og voldeligheten i den tyrkiske machokulturen. Og hvordan nedarvete holdninger viser seg overfor den ikke «fullverdige» kjønnsidentiteten hos for eksempel en brystkreftsyk eller transvestitt.
  • Ataman anskueliggjør også mannsrollen som mindre patent bak maskulinitetsidealene. Installasjonen «99 navn» består av fem opphengte lerreter med projeksjoner av samme ruggende mannsperson halvt avkledd, men hvor rytmen hos skikkelsen med de lukkete øynene intensiveres fra skjermbilde til skjermbilde. De minner om svevende Francis Bacon-figurer. Sterkt.