OPPGJØRSTID: Aydin (Halug Bilginer) konfronteres blant annet av sin langt yngre kone (Melisa Sözen) i tyrkiske "Winter Sleep", et Ibsen-liknende drama sim i helga ble belønnet med den prestisjetunge Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes.
OPPGJØRSTID: Aydin (Halug Bilginer) konfronteres blant annet av sin langt yngre kone (Melisa Sözen) i tyrkiske "Winter Sleep", et Ibsen-liknende drama sim i helga ble belønnet med den prestisjetunge Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes.Vis mer

Tyrkiske terapitimer

I en Cannes-festival med mye psykologi seiret et tyrkisk drama om selvbedrag.

Kommentar

Det er et steinete, karrig landskap som former de majestetiske panoramaene i «Winter Sleep». Men det var et sted der Cannes-festivalens jury likte å være. Lørdag ga juryleder Jane Campion Gullpalmen til den tyrkiske filmen, som forble en av kritikerfavorittene gjennom en festival som hadde mange sterke konkurrenter, men ikke noe åpenbart mesterverk. Filmskaper Nuri Bilge Ceylans fortelling er et dyptpløyende og nådeløst portrett av godseieren Aydin (Haluk Bilginer), som driver et lite hotell og skriver avisspalter i lokalpressen i fjellene i Anatolia, samtidig som han er en slags føydalherre i det fattige samfunnet.

Aydin ser på seg selv som en opplyst samfunnsstøtte og en velvillig småkonge, et selvbilde som blir plukket i stykker av hans fraskilte søster, hans vakre unge kone og hans knurrende undersåtter i løpet av tre timer og et kvarter. Ceylan er en beundrer av Anton Tsjekov og Henrik Ibsen, og begge har satt skarpe fotspor i snøen i «Winter Sleep». Den langsomme erkjennelsen til den feterte, aldrende mannen som må se inn i øynene at livet hans har vært basert på falske idealer og en fordreid selvoppfattelse, har ekko i seg fra Ibsens sene skuespill.

Denne kritiker opplevde «Winter Sleep» som litt for lang og pratesyk. De tre timene føles som tre, i motsetning til fjorårets vinner, den like lange «Blå er den varmeste fargen», som fløy forbi. Men det er en klok film, et ufravendt og borende studium i hvordan unnvikelse og skjeve maktstrukturer bidrar til å skape og opprettholde smigrende selvbedrag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Winter Sleep» var slik sett typisk for årets festival, som var preget av psykologiske og eksistensielle dramafilmer. I en filmbransje med sterkt kommersielt press, føles Cannes-konkurransen som en oase. Også blant konkurransefilmene fantes feilstegene, men jevnt over er det befriende å se hvordan auteurer stadig stabler svære prosjekter på bena for å rette lupen mot et eller annet komplisert, menneskelig fenomen: Mot spørsmålet om hva man egentlig mister når man blir eldre i «The Clouds of Sils Maria» med Kristen Stewart og Juliette Binoche, om hvordan urettferdig lidelse kan takles i den sterke, russiske «Leviathan», om hva man trenger fra omgivelsene for å føle at man faktisk eksisterer i Dardenne-brødrenes «To dager, en natt» og David Cronenbergs «Maps to the Stars».

Det som var savnet, var metaopplevelsene, filmene som pekte på seg selv som film og eksperimenterte med selve formen. En som kom nær, var Xavier Dolans «Mommy», en eksplosiv film om en mor med en tungt ADHD-rammet tenåringssønn der bildeutsnittet endret seg med rollefigurenes opplevelse av verden. Filmen fikk tredjepremie av juryen. 25 år gamle Dolan var en kjærkommen kinaputt i en konkurranse dominert av tunge, etablete navn, og et stykke livskraftig underskog som må vannes og pleies for at denne typen filmer fremdeles skal kunne lages, sees, og belønnes.