Tysk og tidstypisk

«Fotografiet er kilden til erindringsbilder hvor den tapte tid kan gjenoppdages,» skrev Marcel Proust. Dette opplever man igjen overfor den tyske fotografen Barbara Niggl Radloffs svart-hvitt-arbeider i Goethe-instituttet i Oslo.

  • Niggl Radloff var en av de første kvinnelige fotografer som gjorde seg gjeldende i den tyske forbundsrepublikken på tampen av 50-åra, og av alle steder skjedde det i München. Den bayerske hovedstaden hadde jo vært et senter for nazismen, men Niggl Radloffs bilder fra 1958 til 62 gir byen en helt annen karakter. Med sine Leica- og Rolleiflex-kameraer møtte hun der - og i andre kulturelle metropoler som Paris og Roma - mennesker, som enten hadde stått for en motstandens estetikk under Det tredje rikes tyranni eller representerte nye humanistiske verdier.
  • I Hannah Arendts alvorlige ansikt leser man den etiske tyngden bak hennes kritikk av det totalitære system, der hun sitter konsentrert og klar for et seriøst symposium. Men Niggl Radloff må gjennom sitt nærvær ha kommunisert en umiddelbar sympati. For i neste bilde åpner den middelaldrende og draktkledde kvinnen seg med et strålende smil, som mot en verden hvor det fortsatt fins forhåpninger. I en romersk hage står ettertenksomme og 70-årige Otto Dix bak bysten av en ung kvinne, og den sterkt samfunnskritiske maleren tillater seg en tributt til skjønnheten med ei rose i knapphullet.
  • Dix' yngre italienske kollega, Emilio Vedova, ble nok formet under tida som partisan i kamp mot fascismen, men på Niggl Radloffs foto slår den langbeinte ekspresjonisten gledestrålende ut med armene blant venner på båttur. Det var etter at Vedova vant maleriprisen på Venezia-biennalen i 1961, og den skjeggete venezianeren er for øvrig en av de få mannlige modellene uten slips fra disse tilknappete åra før Beatles, ungdomsopprør og Paris-revolt.
  • Selv Günter Grass på parisisk studietur med gitanesigarett og calvados i glasset bar korrekt knute i 1958. Da var han like mye billedkunstner som forfatter, og «Blikktrommen» hadde ennå ikke gitt gjenlyd verden over. Slipset henger også på Heinrich Böll, Max Frisch og - selvsagt - Evelyn Waugh anno dazumal, men alle eksponerer seg uten å posere. Unntaket er den franske spontanistmaleren George Mathieu, men han var en gjennomført posør.