Tysk ubehag

Sterk roman om forknytte tyske småborgere, skildret med desperat humor.

«Den bortkomne» er en underlig, liten roman, og et godt eksempel på at kollektive traumer kan skape nasjonalt betinget litteratur - og for dens saks skyld også en særegen, nasjonal lesning.

Siden tyske kritikere var over seg av begeistring da romanen kom ut, kan man velge å se dette i lys av landets tyngende, historiske arv. For her ligger lag på lag av det mest knugende, germanske tung-sinn mellom linjene, i en trykkende atmosfære av skyld og skam.

Historien fortelles av en liten gutt, som vokser opp sammen med sine sorgtyngede foreldre i etterkrigstidas Tyskland. Hans mor er taus og gråtkvalt, mens faren er en autoritær og vulgær kjøtt- og pølsegrossist. Kilden til deres altomsluttende fortvilelse har sin rot i en hendelse som fant sted en gang mot krigens slutt. Foreldrene måtte flykte fra sitt hjemsted øst i landet for å unngå russernes herjinger sammen med et nyfødt guttebarn - fortellerens storebror - som moren måtte gi fra seg til en ukjent kvinne da de ble innhentet av russiske styrker. Sønnen de siden fikk kan ikke erstatte den bortkomne, og fortelleren er en begredelig, liten nevrotiker.

Romanen beskriver familiens hvileløse søken etter den bortkomne sønnen. Kanskje lever han som et av mange foreldreløse barn i myndighetenes varetekt, og moren klamrer seg til håpet om at hittebarn nummer 2307 er den rette. Problemet er å få fastslått familietilknytning når så mange år er gått, og dermed starter en byråkratisk tredemølle.

Det hele smaker av absurd farse, og boka er til tider hysterisk morsom. Det er en sjelden kunst å skildre tragedie med en slik desperat humor, som for eksempel Hamsun gjør det i «Sult», og Treichels beskrivelser av tyske slaktere og rituell fortæring av svinehjerne er av høy klasse.

Alt i alt er boka likevel en dyster affære, og et akk så symbolsk bilde av Tysklands mer eller mindre fordøyde fortid. Her er undertoner av skjebnesvanger, historisk gjentakelse, i tillegg til handlingslammet byråkrati, rasehygieniske undertoner, og mye annet grums.

Romanen er ikke lett å bli klok på, og kanskje er den skrevet mest til innvortes, nasjonalt bruk. Vi andre leser med interesse, men gudskjelov også med en viss distanse.

Likevel ligger historien lenge i bakhodet og gnager, med en foruroligende avslutning og mange spørsmål. Ingen endelig forløsning med andre ord, og slik må det være. Ubehag er ikke å forakte.