Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Tyskland:

Tyske basketak

Politisk krise i Tyskland skremmer Europa, men det tyske regimet er som deres jernbaner, togene ruller og går som de skal, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Europa er ikke vant til å se politisk rot og rør i Forbundsrepublikken Tyskland, tvert imot. Men nå har vi opplevd fire måneders regjeringskrise i Berlin, der kristeligdemokratene i CDU og CSU først mislyktes i forhandlingene med Fridemokratene (FDP) og De Grønne, og så klarte endelig kristeligdemokratene og sosialdemoktatene (SPD) på overtid å enes om en ny «GroKo», en storkoalisjon. Men da avtalen endelig var klar, brøt det ut et lurveleven uten like i SPD, Tysklands eldste politiske parti, der partileder Martin Schulz måtte bøte med sitt politiske liv. Og enda er det opp til de drøyt 463 000 medlemmene i SPD å godta eller avvise regjeringsavtalen. Mer uro kan være i vente.

Men dette bildet av tysk uro og uforutsigbarhet har to sider. Hvis det er noe land i Europa som kan gå på «autopilot» så er det Tyskland. Mye av den politiske makta ligger i delstatene. I tillegg er regjeringsbyråkratiet et velsmurt maskineri, i Max Webers forstand, som kan ta seg av alle løpende saker. Belgierne og italienerne klarer forresten det samme på hver sine vis; men de har i motsetning til tyskerne gjort dette til en vane.

Verre har det vært for EU å vente og å se nøkkellandet Tyskland uten en politisk ledelse som kan være med på vanskelige og smertefulle avgjørelser. Den utålmodige franske presidenten, Emmanuel Macron, med sine store planer for reformer i EU er helt avhengig å få med seg Tyskland. Utover i hele EU kunne man spore lettelse over å få politisk avklaring i Berlin. Dette kom jo også samtidig som forhandlingene med Storbritannia om utmelding hardner til for alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forbundskansler Angela Merkel og Martin Schulz hadde såvidt kunngjort det omfattende regjeringsprogrammet før urolighetene var i gang blant sosialdemokratene. I SPD hadde et stort mindretall kjempet mot å gå inn i en storkoalisjon. Men Schulz mente han nå hadde fått satt et klart sosialdemokratisk preg på politikken.

Schulz gikk av som president i Europaparlamentet i fjor for å gå inn i tysk politikk som «en reddende engel» for SPD. I januar 2017 overga Sigmar Gabriel plassen som partileder og kansler-kandidat til Schulz. Gabriel overtok som utenriksminister etter Frank Walter Steinmeier, som ble president. Det var vennskapelig mellom partikameratene.

Men etter en innledende kraftig opptur på meningsmålingene ledet Schulz SPD til et historisk dårlig valg, med 20,5 prosent av stemmene. Merkel og CDU gjorde også et dårlig valg, og det samme gjaldt deres bayerske søsterparti, CSU. Schulz lovte å aldri gå inn i noen regjering under Merkel.

Faren for å utløse et nyvalg, med enda dårligere utfall, fikk imidlertid Schulz til å snu. Da avtalen med Merkel var klar hadde Schulz også utpekt seg til utenriksminister. En bitter Gabriel, en av landets best likte ledere, tok dette som et forræderi. I et intervju sa han at dattera var fornøyd. Hun hadde sagt: «Ikke vær lei deg, pappa! Nå har du mer tid til oss, og det er bedre enn å bruke tid på mannen med hår i ansiktet.» Hun snakket om skjegget til Schulz.

I løpet av tre døgn trakk Schulz seg som partileder, for å bli utenriksminister, og deretter måtte han også frasi seg posten som utenriksminister. Hans løpebane i tysk politikk ble oppsiktsvekkende, kort og nesten tragikomisk. Fra å ha fått til en regjeringsavtale, som man kalte «historisk», er SPD i full forvirring. Andrea Nahles, lederen for partiet i Forbundsdagen, ventes å overta som partileder. Men klarer hun å skape ro i partiet? Og vil medlemmene nå stemme for å gå i regjering med Merkel?

Utenom dette er det også misnøye i CDU fordi høyrefløyen mener Merkel har gitt SPD for mye. Teknologisk Institutt i Karlsruhe har brukt kunstig intelligens for å analysere den politiske avtalen. 70 prosent av punktene sammenfaller med det politiske programmet til SPD. Sven Körner, som er ansvarlig for analysen sier: «Vi kan vri og vende på det som vi vil, men datamaskinene fant to til tre ganger flere emner knyttet til programmet til SPD enn til det til CDU/CSU.»

Det er i alle fall et grundig og omfattende politisk program for å styre Tyskland som er underskrevet. Det er nær 180 sider langt, og overlater ingen kjente spørsmål til tilfeldigheter. Dersom dette blir regjeringsgrunnlaget ved påsketider, har saktens Schulz satt sitt preg på tysk politikk.

Hvis SPD støtter avtalen er mye avklart i EU. Særlig landene i sør, med stor gjeld, er glade for mindre vekt på innsparingspolitikken og mer sosialpolitikk. Ikke minst merker de seg skiftet av finansminister, «juvelen i den tyske krona». Wolfgang Schäuble, bildet på «den stygge tyskeren» i Sør-Europa, byttes ut med sosialdemokraten Olaf Scholz, ordføreren i Hamburg. Til gjengjeld får CDU innenriksministeren og lov til å stramme inn innvandringspolitikken. Dersom dette går i mål har Angela Merkel betalt dyrt for å fortsette som forbundskansler.