«SPITZENKANDIDATEN»: Fra venstre Alexis Tsipras fra Hellas og venstresosialistene, Ska Keller fra Tyskland og De Grønne,  Martin Schulz fra Tyskland og sosialdemokratene, Jean-Claude Juncker fra Luxemburg og de konservative, og Guy Verhofstadt fra Belgia og de liberale i Eurovisjonens ordskifte foran valget til Europa-parlamentet 22. til 25. mai i de 28 medlemslandene i EU. Foto: AP / Scanpix / Yves Logghe
«SPITZENKANDIDATEN»: Fra venstre Alexis Tsipras fra Hellas og venstresosialistene, Ska Keller fra Tyskland og De Grønne, Martin Schulz fra Tyskland og sosialdemokratene, Jean-Claude Juncker fra Luxemburg og de konservative, og Guy Verhofstadt fra Belgia og de liberale i Eurovisjonens ordskifte foran valget til Europa-parlamentet 22. til 25. mai i de 28 medlemslandene i EU. Foto: AP / Scanpix / Yves LoggheVis mer

Tysker-frykten i EU

Frykten for tysk overmakt er utbredt i EU foran valget til Europa-parlamentet, men grunnene til å være redde for Berlin er høyst ulike, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Europa-parlamentet har fått økt makt gjennom Lisboa-traktaten, og parlamentet er en institusjon med et tydelig tysk preg. Etter valget har Tyskland 96 seter av 751, mot 74 til Frankrike og 73 til Storbritannia og Italia. De tyske parlamentarikerne pleier også å være blant de mest arbeidsomme og mest erfarne, fordi de ikke skiftes ut like ofte som andre lands. Av disse og flere grunner er de tyske gjerne blant de mest innflytelsesrike.

Den tyske sosialdemokraten Martin Schulz har ikke tilfeldig brukt sine år som president i parlamentet til å vinne støtte fra sin politiske familie i alle land som kandidat til posten som president i EU-kommisjonen. Med tysk samlingsregjering av kristeligdemokrater og sosialdemokrater, kan han, i tilfelle sosialdemokratisk seier i valget, få motstrebende støtte fra den konservative forbundskansleren, Angela Merkel.

Men Schulz seiler ikke inn til noen lett seier. De konservative leder på målingene, og da kan Luxemburgs tidligere statsminister Jean-Claude Juncker bli president i EU-kommisjonen. Og Storbritannias statsminister, David Cameron, vil nok gjøre hva han kan for å unngå den «glødende europeeren» Schulz.

Tysklands innflytelse skyldes ikke bare antall seter og tysk flid. Tyskerne opptrer mer samlet enn andre. To tredeler av deres parlamentarikere tilhører de to største gruppene, de konservative og sosialdemokratene, hvor det politiske tyngdepunktet ligger. De er også sterke i De Grønnes gruppe.

De franske er oftest spredt på flere grupper. Nå kan Nasjonal Front (FN) med Marine Le Pen i spissen bli det største partiet derfra. Frankrike vil da få mange «unyttige stemmer» fordi FN vil være tilbøyelig til å bruke sine stemmer til demonstrasjonspolitikk eller være fraværende.

I Frankrike nærer man bekymring for aksen Berlin - Paris, som tipper mer og mer i tysk favør. Tysk samhold mot fransk splid og tysk økonomisk vekst mot fransk krise er ingen god balanse. Det er, som kjent, det fransk-tyske samarbeidet som har drevet EU framover.

Britene står helt på sidelinja, som vanlig. De konservative har brutt med den konservative gruppa i parlamentet og gått inn i gruppe sammen med ymse EU-fiendtlige partier fra andre land. Uavhengighetspartiet (UKIP) har naturlig sluttet seg sammen med EU-motstandere på ytre høyre fløy. Bare Arbeiderpartiet i Storbritannia holder seg på et vis innenfor, men av politiske grunner på hjemmebane har også de vansker med et for tett forhold til EU. Både Tony Blair og Gordon Brown var, som statsministre, skuffende og ugreie gjester i EU-selskapet.

Britenes frykt for Tyskland er frykten for et sterkt EU. Britene har kranglet seg til mange særordninger og unntak fra reglene i EU. Nå vil Cameron omforhandle landets forhold til EU, og trolig holde folkeavstemning om EU. Men de fleste land i EU avviser et fellesskap à la carte hvor man kan forsyne seg med det man liker best og avvise resten. Britene vil først og fremst ha adgang til et fritt marked og slippe solidariske forpliktelser. Men dette avvises av nesten alle andre, med Tyskland, Frankrike og Benelux-landene i spissen. Framfor alt forakter britene tanker om europeisk føderalisme.

Og over alle de politiske institusjonene i EU er det den store og sterke økonomien som gir Tyskland makt. Forbundskansler Merkel og finansdepartementet hennes har hatt det siste ordet i alle de mange møtene de siste åra om krisetiltak for økonomisk skakkjørte medlemsland. Tyskland har krevd sviende innsparinger og streng budsjett-disiplin mot å være den største bidragsyteren til krisefondene.

For det meste har Tyskland og Merkel brukt makta i EU-rådet, altså toppmøtene av stats- og regjeringssjefer. Der er veto-retten nå svekket og små land har færre stemmer enn store. I Europa-parlamentet, med økende makt, er altså tyskerne også sterkest.

I de kriserammede landene Hellas, Spania og Portugal, til dels Italia og i mindre grad Irland, har frykten årsak i den tyske økonomiske politikken. I Hellas har det i visse kretser utviklet seg til et ganske ufint hat mot tyskerne.

Det tyske handelsoverskuddet finner man igjen, litt enkelt sagt, som underskuddet i kriselandene. Tyskland kunne ha hjulpet dem, utover kriselån, ved å slippe løs forbruket på hjemmemarkedet. Men dette er ikke i tysk ånd. Likevel tjener det ikke tyskerne å drive innbyggerne i sør rett i fattigdommen, uten penger til å kjøpe tyske varer. Her ligger deres tankekors.

EU innførte fellesvalutaen euro. Tyskland gikk med på dette, mot å gjøre euro til en sterk mynt, altså med en «tysk» finanspolitikk i EU. Felles valuta krever felles økonomisk politikk, men medlemslandene har ulike behov. I kriseåra har det vært lett å se splittelsen. Tyskland trenger helt andre økonomiske tiltak enn Spania, for ikke å si Hellas. Dette er tankekorset for EU. Og helt utenfor euro-samarbeidet ligger Storbritannia, med verdens største finansmarked i London, men helt avhengig av euro-området.

Under euro-krisa har skillelinja mellom nord og sør overskygget skillelinja mellom høyre og venstre. Sosialdemokratene har riktignok snakket om solidaritet, men det er den liberale gruppa, med føderalisten Guy Verhofstadt i spissen, som i de sterkeste ordelag har kjempet for samhold og solidaritet med de gjeldsherjede landene.

Torsdag var det ordskifte mellom de fem «spitzenkandidaten», som de nå kalles fra tysk på alle språk, de som søker å presidere EU-kommisjonen. Det foregikk i Europa-parlamentet i regi av Eurovisjonen og ble overført i 49 europeiske fjernsynskanaler. Det dreide seg om økonomi, arbeidsledighet blant ungdom, Hellas, innvandring og om å bære religiøse symboler i skolen.

Foruten Schulz, Juncker og Verhofstadt deltok greske Alexis Tsipras for venstresosialistene og Ska Keller fra De Grønne. Motsetningene i den økonomiske politikken mellom høyre og venstre, Juncker og Schulz, kom riktignok fram på vanlig vis. Men framfor alt var det Tsipras og Keller som preget debatten med sine angrep på de to mektigste partiene. Det var venstresosialistene, De Grønne og de liberale som, på hver sin måte, forsvarte solidaritet og et sterkere EU mot de konservative og sosialdemokratene som har skapt et EU som folk forbinder med «smerte, lidelse og harde kår», ifølge Tsipras.

Gruppa av konservative og reformister, hvor de britiske konservative er med, var rasende over å ikke få delta. Men de nekter å utpeke en «spitzenkandidat», fordi de mener EU-kommisjonen ikke har noen legitimitet.

I flere land fins det nasjonalistiske partier som i større eller mindre grad er EU-fiendtlige, og som lik den britiske høyresida vil ha et svakest mulig EU. Men de er ofte hverandres sterkeste fiender, noen steder med anstrøk av rasisme.

I forholdet til Tysklands styrke, ønsker Frankrike og de kriserammede landene ved Middelhavet, med sterk støtte i mange andre medlemsland, sterkere institusjoner i EU for å temme og binde Tyskland til det europeiske samarbeidet. De ledende politiske kreftene i Tyskland, skremte som de er av fortida, er godt tilfredse med dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook