NYANSERT:Lenge var seierherrenes svart-hvitt-versjon fra 2. verdenskrig enerådende. Nå kommer de nyanserte versjonene - Helle Aarnes har skrevet én av dem. 
Foto: Henning Lillegård
NYANSERT:Lenge var seierherrenes svart-hvitt-versjon fra 2. verdenskrig enerådende. Nå kommer de nyanserte versjonene - Helle Aarnes har skrevet én av dem. Foto: Henning LillegårdVis mer

Tyskerjentene — seksti år seinere

Nyansert og opprørende om krigens tapere.

||| BOK: «Historiene vi aldri ble fortalt» er undertittelen på Helle Aarnes' dokumenterte hverdagsdrama i krig og fred gjennom mer enn to generasjoner.

Allerede i fjor, i Bergens Tidende, publiserte Aarnes en intervju- og researchbasert artikkelserie om de såkalte tyskerjentene. Kvinner som folkemobben skamklipte og tvang i spissrotgang gjennom gatene under fredsfeiringen, og som myndighetene arresterte og internerte, fratok arbeid og statsborgerskap, deporterte og ikke ville vite ved.

Hvem var tyskerjentene?

Aarnes' spørsmål omfatter også seierherrenes juridiske og moralske handlemåte. Forordninger og lover med tilbakevirkende kraft som legitimerte forfølgelse og straff, interneringsleir og tvangsarbeid.

Artiklene gikk rett hjem, noe avisas nettside med lesernes egne kommentarer og reaksjoner fremdeles vitner om.

Selv ble Helle Aarnes — trettisju år og født tjueseks år etter freden — hedret med Den store journalistprisen.

Men hun ble også kritisert for faktafeil. De har hun beklaget og rettet opp.

«Tyskerjentene» har artikkelserien som stamme, nemlig historiene til fem kvinner av kjøtt og blod.

Det er ubehagelig lesning ikke bare fordi det handler om fredens hevnaksjoner, men også om seierherrenes dobbeltmoral. Etter at krigshandlingene opphørte, måtte jo livet gå videre.

I fem lange år med nærmere fem hundre tusen tyske soldater stasjonert på norsk jord. Det førte, ifølge Aarnes, at mange befant seg en slags moralsk gråsone.

Rundt om på okkupasjonshærens anlegg — Norges største arbeidsplass — var mellom 150000 og 200000 nordmenn sysselsatt. Etter krigen kunne de feire freden.

En vesentlig del av det norske folk kunne ikke havne på tiltalebenken, ble det hevdet fra offisielt hold. Av de 16000 personene som etterforsket for økonomisk landssvik, var det få som ble stilt for retten.

«Tyskergutt» fins ikke i vokabularet. Det gjør derimot «tyskertøs», «tyskerhore» og «tyskerjente». For kvinner som sto i med en tysk soldat eller tjenestemann, var fritt vilt.

Fordi kvinner tradisjonelt har vært tildelt rollen som både familiens og fedrelandets ærbare, er hun ekstra sårbar når hun gjør som hun vil.

I fredsdagene var det kvinnene fra arbeiderklassen, hushjelper og andre lavlønnsyrker som var mest utsatt for folkejustis. Piker fra borgerlige hjem nøt en viss beskyttelse i kraft av sin familiens posisjon.

Tyskerjentene utgjorde
anslagsvis 50000-100000, og barna som var frukt av norsk mor og tysk far 10000-12000.

Krigsbarn kaller de seg i dag, de har lidd under økenavnet «tyskerunge». Også de blir mennesker i boka. Aarnes' bruk av private foto og pressefoto er virkningsfull.

For en som er vant til å se dagens lykkelige barnevognhorder, er det sterkt å se den dystre, ryggvendte gruppen med mødre og barnevogn rett etter freden.

Bildetekst er egentlig overflødig under bildet av de to smilende mennene som holder fram hver sin skamklipte tyskerjente mot en bakgrunn av en flokk ungpiker. Det samme skjedde i Danmark, Nederland, Frankrike og andre tyskokkuperte land.

Glemsel og tabu, skam og trauma kan forklare hvorfor historien om tyskerjentene var akademisk og populærvitenskapelig ikke-tema.

Men det siste tiåret ikke lenger, så i sin bok trekker Aarnes veksler på så vel masteroppgaver i historie som utenlandske faglitteratur. Deriblant tysk-norske Ebba Drolshagens «De gikk ikke fri». Ei bok som utkom i Tyskland i 1998, og som hun først klarte å få en norsk utgivelse av vinteren 2008.

Hvilket sammentreff at Aarnes' artikler sto på trykk i Bergens Tidende samme vår.

Det er ingen tilfeldighet at både Aarnes og Drolshagen kommer til samme konklusjon: Mange tyskerjenter var mye bedre enn sitt rykte. Det viser kildene.

Blant tyskerjentene fantes selvfølgelig prostituerte og andre kvinner som nøt fordeler ved å pleie omgang med menn i tysk tjeneste.

Likevel, mange tyskerjenter var vanlige unge piker fra gode hjem. Blant tyskerjentene som ble internert på Hovedøya sommeren 1945, konstaterte leirlegen at flere hadde møydommen intakt.

Yngvild, Else, Therese, Ellen og Gudrun — historiene til de fem kvinnene i Aarnes' bok — hadde en ting til felles. De var unge da de forelsket i en soldat fra okkupasjonsmakten, kom i «uløkka» og valgte å få barnet.

For tre av kvinnene ble den tyske soldaten den store kjærligheten, og resulterte i livslange ekteskap. Den fjerde mistet kontakten med sin tyske kjæreste, og giftet seg med en norsk mann — en krigsseiler, og ekteskapet varte inntil døden skilte dem ad.

Den femte kvinnen ble sviktet ettersom kjæresten allerede var gift i Tyskland. I desperasjon fredsdagene adopterte hun bort sønnen i en avisannonse, og døde i 1950 etter mislykket lobotomi på Gaustad sykehus.

«Jeg har ikke løyet, ikke vært utro. Jeg vet at jeg gjorde det jeg gjorde av kjærlighet,» sier Yngvild. Hun ble i likhet med Else, Therese og Ellen, gammel. Men ikke gammel nok til å oppleve gjenoppreisning i form av ord og gjerninger.

I 1993, ble Therese — krigsseilerens enke — nektet å overta ektemannens pensjon. I Rikstrygdeverkets øyne var den flerogsøtti år gamle kvinnen fremdeles tyskerjente.

Kjærlighet gjør blind, er lærdommen av disse historiene. Hjemme skortet det ikke på utskjelling og trusler. Jentene gjorde sine valg vel vitende om at de ville bli jagd hjemmefra, utstøtt og isolert.

Bare det å bli med barn uten å være gift var jo en skam, og nå ble det dobbelt skam fordi faren var tysk soldat. De måtte kjempe for ekteskapet, noen dans på roser ventet ikke i Tyskland.

Aarnes har best hånd med det historiske dokumentarstoffet. Intervjuobjektenes personlige fortelling virker godt ivaretatt, og de griper. Men forskningsstoffet får tidvis litt for liten plass til resonnementer og refleksjoner.

Forskere og forfattere er kreditert i et stort fotnoteapparat, og det er slik det skal være. Likevel, det er irriterende stadig å finne referanse til en masteroppgave og ikke primærkilden selv.

Tyskerjentenes livsfortellinger har allerede fått en virkningshistorie, de har satt i gang noen samtaler som er viktige både for de etterlattes familier og alle oss andre. Vi kan håpe på at hat og hevn kan vike plassen for forståelse og forsoning. I dag fins det mellom en halv million og en million krigsbarn i verden, skriver Helle Aarnes avslutningsvis.

Det er uhyggelig å tenke på, for vi vet jo at en krig varer lenge. Lenge etter at freden er proklamert og tidsvitnene er døde.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 28. september 2009.

Tyskerjentene — seksti år seinere