NYTT UTVALG: Per Qvale beriker den norske oversettelseslitteratur med nye gjendiktninger av Thomas Manns sterke noveller. Boka "Døden i Venezia og andre noveller" kommer i disse dager. Bildet er tatt like før Mann døde i 1955. Foto: Scanpix/AP/Dagbladet
NYTT UTVALG: Per Qvale beriker den norske oversettelseslitteratur med nye gjendiktninger av Thomas Manns sterke noveller. Boka "Døden i Venezia og andre noveller" kommer i disse dager. Bildet er tatt like før Mann døde i 1955. Foto: Scanpix/AP/DagbladetVis mer

Tyskerne har ikke vært bortskjemt med Nobelpriser

Thomas Mann står alene i en periode på 60 år.

Meninger

Da Günther Grass døde, var det selvsagt et stort poeng at han hadde fått Nobelprisen i litteratur i 1999. For moro skyld sjekket jeg hvor mange tyskere som har fått dette edle trofeet.

Det pussige er at tyskerne kasserte inn den ene prisen etter den andre i åra før 1914, stort sett til for lengst glemte forfattere; Theodor Mommsen i 1902, Rudolf Christoph Eucken i 1908, Paul von Heyse i 1910 og Gerhart Hauptmann i 1912.

Etter første verdenskrig var det stille helt til Thomas Mann fikk prisen i 1929. Etter andre verdenskrig har bare to tyskere fått prisen, hvis man ikke regner med Herta Müller, som er tysk statsborger, men vokste opp i Romania.

I 1972 ble isen brutt da Heinrich Böll fikk prisen. Deretter gikk det 27 år før Günter Grass fikk den. Frankrike leder nasjonalstatistikken med 14 priser, England har fått 11 og USA ni. I nordisk sammenheng har Sverige fått åtte priser, Norge og Danmark tre og Finland og Island én hver.

Hvor tilfeldig det er at vinnerne av de to verdenskrigene, England, Frankrike og USA ligger på topp mens Tyskland kommer merkelig langt etter, skal være usagt. Det er i hvert fall en statistikk til ettertanke.

I 60 års perioden mellom 1912 og 1972 var det bare Thomas Mann som ble funnet verdig, selv om det ikke kan sies å ha manglet kandidater.

I Norge er Mann oppsatt med en egen «ambassadør», nemlig oversetteren Per Qvale. Fra før av fins en rik, norsk Thomas Mann-tradisjon. De store verkene er gjendiktet opptil flere ganger. Per Paulsen bidro med fire binds verket «Josef og hans brødre» og nyoversettelse av «Huset Buddenbrook: En families forfall», romanen Mann angivelig fikk Nobelprisen for. Dag Østerberg står for «Doktor Faustus».

Per Qvale ble prisbelønt for «Lotte i Weimar» og har også nyoversatt «Trolldomsfjellet». Nå er Qvale på banen igjen, med novellesamlingen «Døden i Venezia og andre noveller», stort sett et annet utvalg enn det som i sin tid ble utgitt i Gyldendals såkalte blå novelleserie.

Qvales «Døden i Venezia» kom ut separat nærmest i all hemmelighet for to år siden, i en pocketutgave. Nå leder den an i et utvalg som inkluderer to kjente noveller fra året 1903, «Tonio Kröger» og «Tristan», dessuten «Mario og tryllekunstneren» (1930), første verk etter Nobelprisen, og «Den bedratte» (1953), det siste han skrev.

Boka avrundes med et glimrende etterord.

Om «Mario og tryllekunstneren» skriver Qvale at noen oppfatter den som et «hovedverk», mens andre ser den som en mer muntlig framstilt reiseskildring. Til de siste gjør Qvale oppmerksom på en del innslag av «semantisk kunstferdighet og syntaktisk akrobatikk».

Enkelte, blant dem Gordon Hølmebakk, har påpekt at Manns virtuositet og formsikkerhet kunne true bøkenes «pust av liv», at formen ikke er tilstrekkelig til å favne «dybden og bredden i det han har sett». Et problem han ikke er alene om blant kolleger på toppen av Parnassos, dikternes fjell. Men som kommer ekstra godt til syne når man er så stilsikker og ettertenksom som Thomas Mann.