FRIDTJOV DEN FRØKNE: Keiser Wilhelm var hektet på det nordiske i det germanske. Han takket for sine norske utflukter i norske fjorder med statuen av sagnfiguren på Vangsnes i Sognefjorden. Foto: Terje Eggum/Sogn Avis
FRIDTJOV DEN FRØKNE: Keiser Wilhelm var hektet på det nordiske i det germanske. Han takket for sine norske utflukter i norske fjorder med statuen av sagnfiguren på Vangsnes i Sognefjorden. Foto: Terje Eggum/Sogn AvisVis mer

Tyskland overalt

Norges plass i verden er nær Tyskland: geopolitisk, økonomisk og kulturelt. Det må vi ta på alvor, om vi liker det eller ikke.

Kommentar

Dansketida var også ei tyskertid. Hanseatene dominerte handelen og holsteinerne kanselliene. Over det hele svevde statens kirke i Martin Luthers tysk-evangeliske innpakning. Norsk nasjonsbygging i nasjonalromantikkens tid skjedde i stor grad etter tysk mal. Sentrale begreper og elementer som Volk og Heimat var tysk import som ble norsk selvforståelse. Malerne lærte i Düsseldorf. Asbjørnsen og Moe gikk i lære hos brødrene Grimm. Til Tyskland søkte malere, diktere, filosofer, ingeniører og rimeligvis protestantiske teologer. Seinere også tannleger og siviløkonomer.

Det ekstreme høyre i mellomkrigstida og under krigen hentet sine ideer fra Tyskland. Men det hadde også venstresiden gjort. Karl Marx var tysk, og det reformistiske sosialdemokratiet hadde tyske læremestre.

Pangermanismen som politisk og kulturell idé ville samle alle som hørte til den germanske stammen, ikke bare folketyskere, men også de skandinaviske landene og Nederland. Mytebyggerne plasserte mye av sin egen folkesjel og tradisjon langt mot nord. I Norge var både den mangfoldige Bjørnstjerne Bjørnson og historiker-auguren P.A. Munch innom slike tanker i etterdønningene av nasjonalromantikken.

Det nykonstruerte Germania gikk over i tysk samling og nasjonsbygging og ble en viktig del av den nasjonalsosialistiske tenkningen. SS-sjefen Heinrich Himmler valfartet til Norge i 1941 for å jakte på arisk rasemateriale som var best konservert på slektsgårdene i norske dalfører. Han studerte også helleristninger, runer og vikingskip; han besøkte gamle slektsgårder, og på Folkemuseet lyttet han henført på den bunadskledde Ola Brenno som spilte langeleik. Der hørte Himmler den germanske urklang.

Etter nazisme og tysk okkupasjon var det germanske ei død sild i Norge. Vi ble nordiske og prøvde å bli atlantiske. Tysk, som hadde vært første fremmedspråk i realskole og gymnas, ble gradvis rensket ut av allmennutdanningen. Med tyske remser og bøyningsmønster forsvant også mye av forståelsen for norsk grammatikk. Tysklektorer er en utdøende rase.

Tyskerhatet hadde gode vilkår på alle fronter og arenaer. Vi foraktet den velorganiserte tyske maskinfotballen som manifesterte seg i Schumachers brutale overfall på Battiston. I de siste mesterskapene har vi motvillig innsett at vi holder med Tyskland fordi de har det beste, mest effektive og vakreste spillet. Og det vesle vi har av utenlandsproffer, gjør det bedre i Tyskland enn i England.

Tyske turister kommer til Norge i bobiler med sykler og fiskestenger. De minnes ikke hvor lykkelige bestefedrene var som okkupanter under krigen, men er begeistret for norsk natur og kultur. Norsk reiseliv er avhengig av dem, men vi gjengjelder ikke kjærligheten. Emosjonelt holder vi dem på en armlengdes avstand, «dessa tyskaradn» som det heter i Sogn, eller «tyskertan» i Nord-Norge.

Norge er snart tilbake der vi var før verdenskriger og okkupasjon skapte et brudd. Tyskland er vår viktigste handelspartner. Vi er bundet sammen med gassledninger og strømkabler. Norsk vannkraft er en avgjørende faktor i tysk Energiewende, bort fra kull og atom, mot vind og sol: Norge som Europas og Tysklands grønne batteri. Merkel er et bolverk mot amerikanske dominans og vår beste tante i Europa. Berlin er i ferd med å bli norsk kulturhovedstad i utlandet. Kunstnere og akademikere vandrer etter Dag Solstads kartbok.

Kultur og kommers, diplomati og politikk går hånd i hånd til Tyskland. Vi vet det og høster fordeler av det, men vi strever med å like det. Det holder hardt å innse at Tyskland er våre beste venner på kontinentet, for vi har elsket å hate dem, like sterkt som de har elsket oss.

Smak på Vergangenheitsbewältigung. «Struggel to come to terms with the past» blir det oversatt til på engelsk. Men det er ubetinget best på originalspråket, for begrepet er langt og sammensatt, som slike er på tysk. Det betegner det harde strevet med å forholde seg til det forgangne, bore dypt i fortida for å kjenne igjen og bemektige seg sporene i alle avskygninger og mørke kilder. I tysk etterkrigstid var det mange byller av fortrengning, myntet ut i spørsmålet: Hva gjorde du under krigen, pappa? Det var mye å komme til bunns i og mye å komme over, og det har tyskerne gjort meget grundig.

Vi trenger en selvgransking av vårt forhold til det nye Tyskland. Å kjenne det tyske bedre, er også å skjønne bedre både gamle, norske røtter og nye skudd. «Deutschland, Deutschland über alles» har skremmende assosiasjoner, men dersom denne protestantiske provinsen av det germanske skulle melde seg inn i en annen nasjon, måtte det bli som delstat i Tyskland.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook