Jensen-saken:

Tysterens belønning

Det nære forholdet mellom «purken» og «skurken» er ikke så unikt som det virker i retten, skriver Martine Aurdal .

Kommentar

«Jeg må bare få takke deg, Jensen. Du reddet livet mitt!» Berit dukket opp i tingretten mandag, for å se og støtte politimannen som for 25 år siden hjalp henne ut av rusmisbruket. I pausen ropte hun ut for at alle vi andre skulle høre henne.

«Jensen og Malden spanet på oss. Det var det som fikk meg ut av det helvetet,» fortalte hun etterpå og omtaler den tiltalte som «politi i ryggraden».

Den 60 år gamle dama er en av dem som har opplevd Eirik Jensens arbeid på gata. I selvbiografien forteller Jensen om flere han har hjulpet, et vitne skal seinere i rettssaken fortelle om den delen av politiets arbeid som likner en sosialarbeiders.

I RETTEN: Martine Aurdal
I RETTEN: Martine Aurdal Vis mer

Slik har Jensen også hjulpet sin medtiltalte. Da Gjermund Cappelen var heroinavhengig, tok faren hans kontakt med Eirik Jensen – som tok vare på ham og fulgte informanten til Spania på avrusing. Det er over 20 år siden, samarbeidet har vært nært både før og etter.

I tre ukers utspørring av Jensen har Spesialenheten tegnet et bilde av dette forholdet som et personlig vennskap i strid med politiets informantinstruks. De har blitt så godt kjent at det har vært naturlig å snakke om private problemer og familie. Jensen spurte Cappelen om håndverkere og hotelltips. En gang fikk han ei dyr klokke i gave av storsmugleren – som han i avhør har benektet all kjennskap til. I går sa Jensen at han nå husket det som skjedde, og at han ga klokka tilbake etter en dag eller to. Han burde selvsagt aldri ha tatt imot gaven.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De to tiltalte har utvekslet tusenvis av tekstmeldinger og e-poster, de har møttes et utall ganger. De færreste møtene kan bevitnes av andre. Mye av kommunikasjonen mellom dem er mistenkelig, og det er helt usannsynlig at Jensen ikke har forstått at Cappelen var involvert i tung kriminalitet.

Reglene for informantbehandling ble nøye gjennomgått på rettssakens første dager, og det er ingen tvil om at Jensens forhold til Cappelen ikke er helt etter boka. «Gjøkunger», som Jensen kaller informantene, skal etter reglene føres i politiets informantregister. Informasjon skal loggføres, møter dokumenteres. Vi har fått inntrykk av en politimann som ikke følger de samme reglene som sine kolleger, instruksen er prinsipiell og klar.

I virkeligheten er likevel bare en av fire informanter registrert. 62 prosent av politiets informantbehandlere innrømmer at de ser en annen vei når kildene deres begår mindre kriminelle handlinger. Halvparten sier at de ofte eller av og til må handle i strid med reglene. 83 prosent av informantbehandlerne synes dessuten det er vanskelig å kontrollere informantene, slik at ulovlig provokasjon kan skje.

Dette kom fram i Anders Rasch-Olsens masteroppgave i politivitenskap fra 2009. Forfatteren jobbet selv som informantbehandler og har seinere skrevet læreboka som nå brukes for andre politifolk.

For politiet er informanter svært viktige, de er involvert i nesten to av tre alvorlige narkotikasaker og får i halvparten av tilfellene stor eller avgjørende betydning for oppklaringen. Eirik Jensen har jobbet med slik etterretning siden 1986 og helt fram til pågripelsen. Det forklarer ikke alt som kommer fram i denne saken, men informantbehandling er vanskelig å gjøre helt etter boka. At reglene tøyes, er altså mer vanlig enn det motsatte.

Masteroppgaven er basert på en undersøkelse blant politifolk som jobber med informanter. Flere av dem er sitert på måter som likner Eirik Jensens uttalelse i retten: «De beste er ofte de verste.» For å ha noe interessant å komme med, må man gjerne være involvert i kriminell virksomhet selv.

«Tystere» forventer belønning, og får som takk fra politiet hjelp med alt fra sosiale problemer til bedre soningsforhold. Rasch-Olsen beskriver hvordan praksisen åpner for en type korrupsjon der informanter får uakseptable fordeler og i en del tilfeller også penger.

Det drøyeste norske eksempelet til nå er den såkalte «tysterskandalen», der Mensur Laiq slapp straffeforfølgelse for en rekke grove kriminalsaker fordi han var informant for oslopolitiet. Han sa i avhør at han «pga. sine kontakter i politiet har følt seg som en konge, og han har kunnet operere ganske fritt.» Etter avsløringen ble Laiq dømt for kokainsmugling og flere væpnede ran.

Straffereduksjon er en av de vanligste måtene å betale informanter på. For Gjermund Cappelen er det dét denne rettssaken handler om. Han er i utgangspunktet dømt for forhold tilsvarende lovens strengeste straff, men straffeutmålingen gjøres i denne saken. Et langt liv som informant krones med å «tyste» på Jensen. Dømmes han, får Cappelen også sin belønning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook