Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Prinsesse Diana:

Tyve år siden prinsesse Dianas død: En tragisk skikkelse som brukte offerrollen bevisst

Massehysteriet rundt prinsesse Diana peker frem mot dagens følelsesklynger og offerhistorier.

Kommentar

Det er ikke til å komme fra at det har skjedd noen ganske betydelige omkalfatringer siden 31. august 1997. Globalisering, terror og hundretusener av smarttelefoner har farget brilleglassene vi betrakter verden gjennom. Ikke minst har den samme verden blitt fylt med unge, uanfektede individer som ikke husker tidspunktet da Diana, prinsessen av Wales, omkom i den bilulykken i Paris for nøyaktig tjue år siden.

NYE KLIPP: Se traileren for «Diana: In Her Own Words» her. Dokumentaren blir sendt på Channel 4 6. august. Video: Channel 4 Vis mer

Og så kommer øyeblikkene der avstanden krymper. Hvis prins William eller prins Harry sier noe om moren sin, går det minutter før det blir klikksugende overskrifter. Hvis det kommer en ny dokumentar som lover publikum nye innblikk i hvordan Diana hadde det, som sommerens «Diana: In Her Own Words», blir den umiddelbart gjennomtrålet etter nye anekdoter og sitater. Og fremdeles er det som om Diana har en hånd stikkende opp av graven, tungt hvilende på skulderen til enkemannen, prins Charles: Tronarvingens popularitet, som uansett aldri kunne måle seg med den kokette konas, har jevnlig stupt etter hvert som markeringen av Dianas dødsdag har kommet nærmere.

DOKUMENTAR: I forbindelse med at det er 20 år siden Diana døde, stiller Prins William og Harry opp i en dokumentarfilm om moren. Video: HBODocs Vis mer

Det er spesielt å beholde en slik hypnotiserende kraft i tjue år etter sin død. Det sier noe om den eksplosive og uforutsigbare miksen som var prinsesse Diana. Da hun giftet seg med prins Charles, nitten år gammel, var hun en uutdannet og uerfaren adelsfrøken, men med et enormt talent for å møte fremmede og få dem til å føle seg sett og forstått på kort tid. Diana var oppdratt etter idealer som var i ferd med å bli utdaterte, det vil si at hun var ment å være representativ og omsorgsfull snarere enn å utrette noe særlig på egen hånd, og følte seg ensom og isolert i kongefamilien. Hun benyttet seg av dét som historisk har vært et effektivt våpen for kvinner uten egen karriere eller formell makt: En hviskende, varm fortrolighet, i prinsessens tilfelle knyttet mellom henne og en enorm og uoversiktlig folkemengde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Resultatet var en merkelig og desperat gjensidig avhengighet. Britene møtte en magiske miks av det opphøyde og det gjenkjennelige. Diana var en avatar, med et mer dramatisk liv, en dyrere garderobe og en mer glamorøs vennekrets, men med de samme små bekymringene og gledene – og etter hvert med de store bekymringene, da ekteskapet krakelerte og alt kom veltende ut: Utroskapen, spiseforstyrrelsen, depresjonen, selvskadingen.

Det er lite som er så frapperende som å se det mest kontrollerte av alt stange inn i det tøylesløst ukontrollerte, som vel var det som skjedde da det tilkneppede britiske kongehuset skulle håndtere en emosjonell tornado som Diana. Det er som når en Meissen-pokal slår sprekker og lekker i alle retninger. Diana og alle ulykkene hennes utløste en frenetisk grådighet som pressen igjen gikk over alle grenser for å kapitalisere på, til augustdagen da fotografene jaget bilen hun satt i inn i den siste tunnelen i Paris.

Den overgitte massesorgen over prinsesse Dianas død sjokkerte mer distanserte tilskuere. Men egentlig var det en hendelse som viste fram drifter og behov som det seinere skulle bli lagt til rette for med større selvfølgelighet. Det er ikke lenger enestående for fremmede å finne sammen i overdådige følelsesfellesskap på vegne av andre mennesker de heller aldri har møtt: Det skjer på Facebook hele tiden. Det er ikke enestående å få innblikk i de intime, flaue og desperate øyeblikkene i berømtheters liv: Det fås konstant, i virkelighetslitteraturen og i tv-intervjuene om den tunge tiden.

Og selv om det fremdeles ikke helt synes å ha sunket inn, peker historien om prinsesse Diana også fram mot et mediebilde der det ligger mye makt i å lykkes å gripe offerrollen, først og med overbevisning. Nå var Diana på sett og vis et offer, åpenbart og på frykteligste vis på dagen hun døde, men også ved et hoff som forventet en gammelmodig lydighet og pliktfølelse uten å tilby mye støtte tilbake, i ekteskapet med en mann som hele tiden var mer glad i en annen. Men hun var også suveren i å framstille seg selv som den utstøtte og isolerte, opprøreren som var for sterk til å tåles og derfor måtte underkues, den en rekke forbrytelser var blitt begått mot. Hun brukte den sultne pressen nesten like mye som de brukte henne.

Diana-biograf Sally Bledell Smith har pekt på at Diana blant sine nærmeste var kjent for å pynte på sannheten, og at da hun sørgmodig sa at «det var tre av oss i ekteskapet, så det var litt trangt der», underslo hun at det faktisk rommet fire mennesker, siden hennes egen affære med James Hewitt på det tidspunktet var i gang. Men tjue år seinere er det fremdeles bildet av den misforståtte og bedratte kvinnen som dominerer, ikke minst i «Diana: In Her Own Words», der ingen av Dianas utsagn om seg selv eller ektemannen utfordres. Man tror den som står en nærmest, og millioner av mennesker følte Diana sto nærmere dem enn den klossete Charles. Mange av dem gjør det fremdeles.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook