EN AV DE STØRSTE: Rollene til Philip Seymour Hoffman var alltid distinkte: Sterke, sammensatte personligheter med sårbarhet under en iblant tykk hud. Etter en karriere som birollekonge der han stadig stjal scener fra større stjerner, rakk han heldigvis å bli leading man og Oscar-vinner før sin altfor tidlige død. Foto: Reuters / Scanpix.
EN AV DE STØRSTE: Rollene til Philip Seymour Hoffman var alltid distinkte: Sterke, sammensatte personligheter med sårbarhet under en iblant tykk hud. Etter en karriere som birollekonge der han stadig stjal scener fra større stjerner, rakk han heldigvis å bli leading man og Oscar-vinner før sin altfor tidlige død. Foto: Reuters / Scanpix.Vis mer

Tyvenes konge

Vi har grått med Philip Seymour Hoffman før. Nå gråter vi over ham.

Kommentar

Noen ganger er det best ikke å være han fyren med tett lugg og meislet brystkasse som skal redde verden. Noen ganger er det mer interessant å være den litt tykkfalne mannen til venstre, som tilbyr motstand, skråblikk, sårhet. Skuespiller Philip Seymour Hoffman, som døde søndag i en alder av bare 46 år, var lenge tyvenes konge. Han var birolleprinsen, som kom inn fra siden og stjal den ene scenen etter den andre fra stjernene som hadde navnet øverst på plakaten.

Heldigvis rakk han selv, i kraft av sitt kolossale talent, selv å bli leading man før det var over. I 2006 vant han Oscar for beste mannlige hovedrolle for tittelrollen i «Capote», filmen om forfatteren Truman Capotes arbeid med den omstridte «In Cold Blood». Han skulle bli Oscar-nominert tre ganger til. Det burde skjedd oftere, og tidligere.

Hoffman var en blek kameleon som knapt kunne sies å ha noen type. Men da det større publikum først virkelig festet seg ved ham, var det i to roller som desperate og kjærlighetslengtende outsidere, med umulige gjenstander for sin brennende lengsel: Som homofile Scotty i Paul Thomas Andersons «Boogie Nights» (1997), som får et uforglemmelig gråteanfall i bilen når det viser seg at kjærligheten til en ung Mark Wahlberg ikke er gjengjeldt, og som Allen i Todd Solondz «Happiness» (1998), mannen bak de obskøne telefonene til den vakre naboen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hoffman så etter «folk som har en kamp å kjempe» når han vurderte jobbalternativene sine. Men han var like overbevisende som frekke plageånder i «The Talented Mr Ripley» (1999) og «Red Dragon» (2002). Han var demagogisk forfører både som skurken i den tredje «Mission: Impossible»-filmen, og som sektleder med tak på amerikanske overklassefruer i «The Master» (2012).

Av andre minneverdige prestasjoner kan nevnes «Magnolia» (1999) og «State and Main» (2002), den krevende tittelrollen i den fascinerende særheten «New York i et nøtteskall» (2008) og de perlende smårollene i «The Big Lebowski» (1998) og «Almost Famous» (2000). En mer dempet, men like fengslende rolle var som presten som mistenkes for overgrep i «Doubt» (2008).

De var alltid distinkte, rollene til Philip Seymour Hoffman. De ble sterke, sammensatte personligheter, det var som om du som publikummer kunne ane hvordan de tenkte bak øynene hans. Knekkene inn i desperasjon eller raseri gjorde alltid inntrykk. For det var alltid en sårbarhet i bunnen, hvor tykk huden enn virket. Mange skuespillere som sørget over ham på sosiale medier, nølte ikke med å kalle ham en av de største i sin profesjon.

Sårbarheten var der i hans eget liv også. Hoffman fikk problemer med alkohol og narkotika som ung mann, holdt seg edru i 23 år før han i fjor måtte legge seg inn til avrusning for heroinmisbruk. I dag ble han funnet i leiligheten sin i Greenwich Village i New York, ifølge politiet med en sprøyte i armen. Og sorgen som ofte hadde klemt mot huden på rollefigurene hans, presset plutselig på innenfra hos filmelskere verden over, over alt som ennå kunne vært.