Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Tyvenes museumKriminell kunsthistorie

Setter ranet av «Skrik» og «Madonna» inn i en større historisk og samtidig sammenheng.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: «Skrik» og «Madonna» har heldigvis kommet tilbake til Munch-museet. Likevel er Simon Houpts nyutgitte bok «Tyvenes museum» ikke mindre aktuell. Kunsttyverier skjer i dag som en verdensomspennende virksomhet, og denne delen av kriminaliteten har en lang forhistorie. Med en rad spektakulære ran av kunstverker i så vel offentlig og åpenlys regi som de mer fordekte operasjonene fra lyssky elementer.I forordet skriver Julian Radcliffe - som er styreformann for Art Loss Register - at politiet ikke prioriterer arbeidet med stjålet kunst. Dessuten er de folkevalgte stort sett lite villige til å satse penger på dette. Det samme gjelder ressurser til å sikre kunsten. Her til lands måtte det som kjent ran i Munch-museet og tyveriet av Nasjonalmuseets «Skrik»-versjon til før myndighetene reagerte. Og da med et sikkerhetsopplegg som i sitt omfang setter sitt preg på både bildene og publikums opplevelse av dem.

Epidemi

«Kunsttyveri er en sykdom som sakte, men sikkert eter seg inn i hjerteroten på kunstmarkedet», skriver Houpt. Sykdommens epidemiske karakter har bare utviklet seg i takt med den eksplosive økningen i kunstens betydning som investeringsobjekt de siste 50 åra. Det avgjørende skillet inntraff gjennom Sotheby\'s forvandling av kunstauksjonen til fasjonabel sammenkomst for overklassen i 1958. Da fikk publikum bivåne en budrunde, som brakte Paul Cezánnes «Gutt med rød vest» opp på et rekordhøyt nivå. Rekordprisen satte fart på en prisspiral som i fjor stoppet på ufattelige 104 millioner dollar, da Picassos maleri av en annen guttemodell ble solgt. Det er sagt at kunsten er ikke å stjele et verk, men å selge det. Dette fikk ranerne av både «Skrik» i Nasjonalgalleriet og Rembrandt/Renoir-maleriene i Stockholms Nationalmuseum for seks år siden erfare. Slike bilder lar seg jo ikke omsette på det åpne marked, og forestillingen om forrykte liebhabere med umettelig hang til mesterverker og utømmelig konto er mye av en myte. Slike galninger hadde man riktig nok en del av under siste krig, da nazipampene med Hitler og Göring i spissen sørget for innlemme en mengde malerier fra museer og privatsamlinger i egne paleer. Også på dette feltet var Napoleon et forbilde. Det kan man fortsatt forvisse seg om i Louvre. Det samme vitner British Museum om i med mye mer enn Elgins rov av Parthenonfrisen fra Aten.

Tvilsom rolle

Derfor er «Tyvenes museum» langt mer enn det galleriet av forsvunne kunstverker som gjengis i bokas siste del. Her spiller verdens fremste museer en tvilsom rolle med sin felles front mot utleveringer av kunstskatter. Det samme gjør mye av dagens lovgivning, som lar både tidsfrister og begrepet «i god tro» komme kjøpere til gode. Derimot vil informasjonen om stjålet kunst i globale databaser kunne bli et hinder mot kynisk omsetning, selv om de ikke stopper dagens grenseløse kunstkriminalitet. Den fikk et nytt oppsving under plyndringen av Iraks nasjonalmuseum.