U: Biografi

U-redaksjonens niårige historie er historien om en revolusjon.

DET VAR 1991 OG FEST i en leilighet på Frogner. Hele den nye ungdomsredaksjonen i NRK var samlet for å diskutere navn på seg selv. Noen hadde forslått Gul Sko. Ingen stor applaus. Andre gikk inn for det enkle navnet U. Festen utviklet seg. Regissør Anders Holm brakk av stolryggen på en pinnestol. Ryggen var formet som en U. Så gikk ungdomsredaksjonen ut i gatene med pinnestolryggen og holdt den opp foran ansiktet til forbipasserende:

- Hva synes du om navnet på NRKs nye ungdomsprogram?

5. SEPTEMBER 1991 SENDTE NRK første U. Det handlet mest om arbeidsledig ungdom og ei jente som solgte brunost på Hardangervidda. Redaksjonssjef Karin Julsrud hadde jobbet på spreng i ni måneder. Hun hadde mottatt 700 søknader til de fire stillingene som programleder. Hun hadde etablert seg i en brakke på parkeringsplassen utenfor Marienlyst. Og hun hadde allerede skaffet seg en haug med fiender i NRK:

- Jeg ansatte medarbeidere som ikke hadde gått et eneste NRK-kurs - jeg ville ikke dra gamle travere fra NRK inn i redaksjonen. For å starte noe nytt, må man starte med helt blanke ark. Jeg ble fort upopulær hos enkelte. Og møtte mye motstand hele veien.

Men motstanden fra resten av NRK kom ikke bare på grunn av organiseringen. Den kom også på grunn av innholdet . Tonje Steinsland, i dag kjent som journalist i TV2s dokumentarprogram Rikets Tilstand, var en av de fire første programlederne:

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi skulle gjøre opprør, vi skulle lage revolusjon. Vi ville snakke om ting som aldri hadde vært snakket om på norsk tv før.

DET SOM KANSKJE vakte mest oppsikt, var Alex Roséns inntreden på Marienlyst. Karin Julsrud husker tilbake på innspillingen av Alex' første innslag:

- Jeg slapp ham løs inne i NRK-huset sammen med en producer. Etter en stund ringte telefonen på kontoret mitt. Det var en rasende medarbeider i Dagsrevyen som sa at det var en eller annen idiot fra U-redkaksjonen som gikk rundt og trakasserte gud og hvermann. Ti minutter seinere ringte de fra NRK-kantina og sa akkurat det samme.

- Du kan banne på at vi fikk mye kjeft, sier Jo Raknes. Han var med i U fra starten av og er i dag sjef for Etter Skoletid på NRK1.

- På det første NRK-julebordet vi deltok på, sto folk på talerstolen og skjelte ut U-redkaksjonen og kalte oss for «respektløse jyplinger». Det var bare én person som reiste seg opp og forsvarte oss. Og det var Ingrid Espelid Hovig. Hun holdt en lang tale hvor hun oppfordret alle i NRK om å behandle de unge menneskene i U på en fin måte. Etter dette julebordet har Ingrid Espelid Hovig alltid vært en av U-redaksjonens største helter.

U BLE RASKT KJENT for skeive kameravinkler og kjapp klipping. Hovedarkitekten bak det nye, visuelle uttrykket var fotograf Pål Nissen:

- Jeg ville vise at tv er valgt virkelighet. Jeg ville at det skulle smelle i klippingen, at fjernsynsstøyen skulle komme gjennom, at bildene skulle være litt sånn MTV. Og jeg ville at foreldre ikke skulle like det. Jeg ville at ungdommen skulle få lov til å sitte alene i stua og se på tv.

Men det nye uttrykket tok lang tid å produsere. Og diskusjonene internt i U-redaksjonen var mange og høylytte.

- Vi kunne filme i fem timer for å få til et 40 sekunders intervju, forteller Tonje Steinsland.

- Alt tok lang tid. Og vi var jo ikke akkurat en gjeng som elsket hverandre. Når jeg endelig hadde en dag fri, så var jeg så sliten at jeg bare lå hjemme i senga og gråt.

DE FLESTE I U-REDAKSJONEN var enige i at resten av NRK-huset var fienden. Derfor kjørte ikke Us medarbeidere i biler med NRK-logo på når de skulle ut og lage reportasjer. De ville ikke assosieres med «de gamle». U-folkene ville være unge og kule . Og det ble de, også.

Bård Tufte Johansen var sivilarbeider i NRK i 1994. Han tv-debuterte i U Natt som enmanns-reporter med kamera på hodet under Paralympics på Lillehammer. U Natt var også programmet som introduserte Harald Eia som trillebårkjørende programleder og Simone Larsen, nå vokalist i D'Sound, som pågående journalist i en dobbelseng.

- Når du jobba i U, var du konge på byen, forteller Bård.

- Jeg kunne bare si at jeg jobba i U, så kom jeg inn overalt . Det var jo bare én tv-kanal den gangen. Så det var lett å bli kjent.

SUKSESSEN «70-TALLSKAMERATENE» startet i U Natt. Og våren 1995 ble det første Lille Lørdag-programmet produsert. Allerede etter det første programmet ble hele Lille Lørdag-gjengen flyttet fra U-redaksjonen og over til Underholdningsavdelingen.

- Noen var nok litt snurte for at Bård og Harald flyttet over dit, sier Jo Raknes, som også var med i U det året.

- Man skulle liksom holde seg til U når man først hadde begynt der.

Bård forklarer hvorfor han passet bedre i Underholdningsavdelingen:

- Jeg var ikke så opptatt av ungdom, rasisme og ungdomshus som de andre i U. Det var ganske mange som ville være alvorlige journalister. Jeg og Harald ville lage mer morro.

Paal Tarjei Aasheim, kjent for U-innslaget «Tarjeis TV2», var også kritisk til den alvorlige journalistikken i U-programmene:

- Det var mye som var teit. For eksempel at de satte opp et kamera ute i distriktsnorge sånn at hvem som helst kunne komme og stirre inn i linsa og si «skolebussen har sluttet å gå og det er kjempekjipt og fy faen i helvete!»

HØSTEN 1996 BLE U-redaksjonen flyttet over til den nye kanalen NRK2.

- Det ble tidlig avgjort at U-redaksjonen skulle være med å fylle sendeflaten til NRK2, sier Leif Holst Jensen, redaksjonssjef i U fra 1996 til slutten av 1998.

- Men jeg måtte bruke mye tid på å få U-medarbeidere som var vant til 400000 seere på NRK1 til å bli fornøyde med 25000 seere på NRK2.

For å fylle den tildelte sendeflaten etablerte U-redaksjonen en rekke nye programmer, blant annet U:Trippel, Kortslutning, Direkte Lykke, VG-lista Topp 20, U:Sommermusikk, Hitfritt, Klassikere, U:Filter, XLTV, XS og U:Verden. Anne-Kat. Hærland var sjefen for Direkte Lykke:

- Jeg var egentlig tekniker, jeg. Men så fikk jeg så vondt i ryggen at jeg ikke kunne bære noe. Derfor gikk jeg til til U-redaksjonen og spurte om de hadde en jobb til meg. Jeg fikk lov til å være redaksjonsassistent. Men så skrev jeg noen greier som alle syntes var veldig morsomme. Og så ble jeg programleder. Vi kunne gjøre nesten hva vi ville. For det var jo nesten ingen som så på NRK2, likevel.

U FIKK EN TØFF TID i den nye tv-kanalen. Samtidig som de skulle lage mange flere programmer enn tidligere, fikk de stadig mindre budsjetter. Og selv om redaksjonen nå hadde vokst til 60 medarbeidere, var det mange som var overarbeidet. Enkelte følte seg utbrente før de hadde fylt 25. Det verste var imidlertid nedgangen i antall seere. Og at varmemerket U var iferd med å bli fullstendig utvannet. Høsten 1998 fikk fjernsynsdirektøren nok. Han satte foten ned.

- Fjernsynsdirektøren sa at vi brukte for mye penger på en for marginal målgruppe. Vi måtte omorganisere. Det var selvfølgelig en upopulær beslutning og et brutalt grep. Men det var et nødvendig grep, sier Leif.

Den såkalte omorganiseringen lignet mer på en nedleggelse. I beslutningsdokumentet sto det blant annet at U-redaksjonen ikke kunne vokse ytterligere og at fjersynet skulle satse mer på litt eldre seere enn Us tradisjonelle målgruppe. U-redaksjonens medarbeidere og ressurser ble overført til andre avdelinger i NRK.

DE SISTE U-PROGRAMMENE på NRK2 ble sendt våren 1999. Da var to av U-redaksjonenes medarbeidere, Marius Hoel og Jan Strande Ødegårdstuen, allerede i gang med å utvikle et nytt U-konsept for NRK1. De ville tilbake til røttene, tilbake til det enkle. Og fikk lov til å etablere en ny U-redaksjon i eget lokale på Grünerløkka.

- Ikke akkurat populært hos resten av NRK, sier Marius Hoel.

U-redaksjonen er fremdeles de respektløse jyplingene.