NORSK U-HJELP:  Daværende utviklingsminister Erik Solheim  meddelte i 2006 at Norge gir 300 millioner kroner i bistand til Afrikas Horn. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen /  NTB Scanpix
NORSK U-HJELP: Daværende utviklingsminister Erik Solheim meddelte i 2006 at Norge gir 300 millioner kroner i bistand til Afrikas Horn. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

U-hjelpens helgener

Hva har vært drivkraften bak de ulike lands holdning til utviklingshjelp? Hvorfor har noen nådd 0,7-prosentmålet, noen har prøvd å nå det og noen har gitt blaffen?

Kommentar

Dette er tema for en rekke historiske studier på tvers av landegrensene, og som nå er samlet i boka «Saints and sinners», (Helgener og syndere) redigert av de to danske forskerne Thorsten Borring Olesen og Kristian Paaskesen, og vår egen professor Helge Pharo.

Tre motiver har vært tydelig til stede under utviklingen av nasjonale politikker for u-hjelp: altruisme eller idealisme, realpolitikk eller selvinteresse og handelspolitikk. I de skandinaviske landene har det vært vanlig å vise til innenrikspolitiske forhold som motivasjon for u-hjelpsprogrammene - særlig misjon i Norge og grundtvigianisme i Danmark. Sivilsamfunnets organisasjoner - f. eks. de kristne misjonsorganisasjoner - har vært pådrivere, har vært det vanlige syn. Koblet til små sentrumspartier i maktstrategisk posisjon i nasjonalforsamlingene, har disse motivene fått stor politisk tyngde fordi det er blitt dannet bistandspolitiske koalisjoner på tvers av partigrensene.
Selv ikke Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon har kraft til å redusere bevilgningene. Andre forskere og iakttakere har nok lagt mer vekt på solidaritetstanken i arbeiderbevegelsen: Solidaritet internt som byggestein for velferdsstaten avfødte internasjonal solidaritet for å drive u-land ut av fattigdommen.

I boka legger historikerne større vekt på generell utenrikspolitikk som forklaring på at de skandinaviske land, som tre av få, har nådd FN-målet om 0,7 prosent av nasjonalinntekten til utviklingsformål. For Sverige har det vært tydelig lenge: Olof Palme og sosialdemokratene som hadde makthegemoni til for få år siden, ønsket å spille en rolle på den verdenspolitiske arena. Palme hadde en visjon om å bringe det svenske «folkhemmet» ut i verden. Men også norsk u-hjelp kan sees i et slikt perspektiv på bakgrunn av målet om å spille en fredspolitisk rolle i verden.

Et moment som blir trukket fram i boka er det vi kan kalle «det kompensatoriske» motiv for norsk u-hjelp: Siden vi fører en proteksjonistisk landbrukspolitikk, har vi brukt u-hjelp til å oppveie for det: U-hjelp balansert opp mot tollbarrierer mot biff fra Afrika, så å si.

U-landsbevilgningene i de fleste land varierer over tid. Mens de skandinaviske landene er ganske stabile, går den andelen av nasjonalinntekten opp eller ned i land som Canada, Frankrike og Østerrike. Østerrike er et spesielt interessant land i denne forbindelse. Det er som de skandinaviske landene en småstat, med stor velstand og lang sosialdemokratisk tradisjon. Men de gir under 0,5 prosent i u-hjelp og har lite debatt om problemstillinger knyttet til utviklingsspørsmål. Historikerne mener det kan ha sammenheng med at landet mangler sterke organisasjoner som presser på.

De små skandinaviske landene har sett på internasjonalt samarbeid, ikke minst gjennom FN, som et sikkerhetspolitisk virkemiddel for å skape en ordnet og fredelig verden. Derfor har de også vært lydhøre for FNs målsettinger. Seg imellom har de konkurrert om å være best. Eller som Helge Pharo sa ved presentasjonen av boka: Det har ofte vært «en konkurranse om ikke å være dårligst».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook