Uærlighet i religionsdebatten

Nyere tids antireligionskritikk omfatter ofte påstander om at religionskritikerne opptrer polemisk, useriøst og gymnasialt, og at religionskritikerne angriper usofistikerte og foreldede oppfatninger av religion og gud. Men selv om dette forekommer, er det verre at antireligionskritikken kjennetegnes av en dyp intellektuell uredelighet.

Nye, liberale og MEGET abstrakte teologiske – nærmest halvsekulære filosofiske – posisjoner framstilles som det «egentlige» innholdet i religionene. Dermed blir religionskritikkens angrep forfeilet. Problemet med disse utfluktene er at religionene er ganske tydelige i sine presentasjoner av sin guddom. Gjennom hundrevis av år har konkrete forestillinger om gud, virkelighet, rett og galt blitt presentert og trodd på. Etter hvert som de klassiske forestillingene blir mindre og mindre troverdige, har det utviklet seg to strategier blant religiøse apologeter. På den ene siden de som likevel forsøker et gjennomført forsvar for de klassiske forestillingene, og hvor vitenskapens verdensbilde avvises og de hellige tekstenes absolutte sannhet understrekes. På den annen side liberalteologenes metaforiske forklaringer på de hellige tekstene utsagn, samtidig som vitenskapen innrømmes plass til å forklare virkeligheten, mens man forsøker å bevare et eget ”domene” for religiøse ”sannheter”. Hvilken strategi som vinner blant verdens religiøse, er ikke godt å si.

Derfor demonstrerer Jørg Arne Jørgensen og Knut-Willy Sæther ved Universitetet i Stavangers «religionsavdeling» enten uvitenhet eller intellektuell uredelighet når de hevder at religionene ikke «forkaster naturvitenskapen eller at naturvitenskapen utelukker religionen» (Dagbladet 11.06). Den katolske kirke, som er verdens største kristne trossamfunn, understreker troen på ikke bare den treenige guden, men også jomfru (!) Maria og hundrevis av mirakelgjørende helgener. Den raskest voksende delen av kristenheten er pinsebevegelsen, hvor troen på mirakler er fundamental.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jørgensen og Sæther hevder også at scientistiske religionskritikere er «eksponenter for en stagnert positivisme.» Utvilsomt er det påvist problemer i en positivistisk vitenskapsfilosofi, og like utvilsomt har både (vitenskaps)filosofien og vitenskapen utviklet seg. Men dette har selvsagt skjedd innenfor en vitenskapelig diskurs, og vitenskapen er ikke statisk. Den – og vitenskapsfilosofien – utvikler seg hele tiden.

Den religionsvennlige antipositivismens egne mangler er imidlertid tydelige: Den har INTET frambrakt av ny kunnskap, dvs. ny og utvidet objektiv, sikker og intersubjektivt kommuniserbar forståelse av virkeligheten – eller om gud for den del. Kritikken av religionskritikken er derfor tom. Derfor postuleres at religionene handler om noe annet enn virkeligheten. Men religionene har vært virkelighetsforklaring i noen tusen år, og når vitenskapen overtar blir det mindre igjen av religionene. Da er det blir patetisk å se religionsforsvarere klamre seg til at det handler om et annet «virkelighetsdomene», et annet ”språkspill” eller et ikke-overlappende magisterium.

Hva er det da religionene uttaler seg om? Hva forteller de oss? Som alt påpekt er religionene fortsatt virkelighetsforklaring for millioner, ja milliarder av mennesker. Det er et problem fordi det innebærer videreføring av farlige forestillinger. Eller er det slik at Jørgensen og Sæther mener paven og den katolske kirke griper sine forestillinger om menneskelig seksualitet, HIV, AIDS og kondomer fra solid innsikt i biologi og psykologi? Eller at helbredelsespredikantene kan dokumentere resultater?

Men, for tankens skyld, la oss anta at «progressive» religiøse mennesker innpasser vitenskapelige erkjennelser i sin religion. Hvilke deler av «virkeligheten» er det da som er forbeholdt ikke-vitenskapelige og/eller alternativt ”rasjonelle” tilnærminger?

Er det påstandene om at det finnes en gud? At denne guden er allmektig, allvitende og allkjærlig? At tre er lik en og en lik tre? At det finnes et helvete og et paradis? At sjelen overlever døden? At det finnes engler og mirakler? Alt dette er påstander om virkeligheten, om noe som angivelig eksisterer – på en eller annen måte. Dersom dette skal være meningsfulle påstander, må det gis gode grunner for påstandene. Kall gjerne dette en positivistisk holdning, men uten gode grunner og/eller empiriske referanse blir påstander om guder, allmektighet, paradis, helvete med mer, bare tomme ord. Kanskje kan ordene gi trøst og ha mening på den måten, men det kan også myter og løgner. For ikke å snakke om diverse narkotiske stoffer – jo da, Marx’ diktum om at religion er opium for folket har fortsatt mye for seg.

Unge mennesker er i stand til å oppdage det meningsløse i helt sentrale religiøse dogmer: Dersom gud er allmektig, kan han skape en stein som er så stor at han selv ikke kan løfte den. Dette er banalt, ja gymnasialt, heter det arrogant. Men paradokset demonstrerer via et reductio ad absurdum-argument nettopp det meningsløse i begrepet ’allmektig’. Å påstå at et slikt begrep ligger hinsides den menneskelige fornuft er et ikke-argument. Det er å skjule egen intellektuell bankerott gjennom prat om noe «større». Med et slikt nivå på den «moderne» gudstroen og det «moderne» religionsforsvaret, er man selvsagt ikke engang i stand til å tematisere det ondes problem.

Positivismekritikken fikk fram at det finnes meningsfulle påstander om andre forhold i verden enn de som har empiriske referanse. Derfor er det fullt mulig å diskutere rasjonelt hva som er rett og galt, hvordan forholdet mellom mennesker bør være, hva som er vakkert og stygt osv. – altså normative og verdimessige spørsmål. Og vi diskuterer dette i stadig større grad uten referanse til religion. Gud har dermed også blitt mindre relevant i vanlige diskusjoner om rett og galt, abort og dødshjelp, om innvandringspolitikk og nestekjærlighet, om kunsten skal mobilisere eller gi nytelse, osv. Om ikke Gud allerede er død, kan vi derfor trygt avlive ham.

Mange teologer som smiler overbærende over reductio ad absurdum-argumentet og tror de er mer teologisk-filosofisk avanserte, er gjennom Den norske kirkes trosbekjennelser likevel forpliktet til å tro på jomfrufødsel, Jesus som gudens sønn, Satan, legemets oppstandelse, evig fortapelse osv. Da er det løgnaktig å late som om man tror på noe annet enn det man faktisk har lovet å tro på. Eller kanskje det ikke er så nøye hva man gjennom løfter forplikter seg til og hva man faktisk tror blant liberale religionsapologeter?

Det er

å skjule egen intellektuell bankerott gjennom prat om noe «større».