Uaktsomhet og moral

I Norge kan ett sekunds uoppmerksomhet bak rattet føre til at du blir dømt for drap. Selv om du er edru, kjører godt innenfor fartsgrensene og er blitt distrahert av en uventet hendelse. Dette fremstår som en urimelig praksis, som mangler forankring i alminnelige forestillinger om rett og galt.

Den siste uken har Dagbladet fokusert på den meget lave terskelen for å bli dømt for uaktsomt drap her i landet. Et av eksemplene har vært en ung mann som holdt 40- 45 kilometer i 50-sone, og ble distrahert av et gravfølge. I dommen heter det at han var uoppmerksom i «kanskje ett sekund». En gammel mann gikk ut i fotgjengerfeltet fra høyre, uten å se seg til venstre. Han ble påkjørt, og døde på sykehuset to uker senere. Sjåføren ble dømt for drap.

Denne saken ser ut til å illustrere at norsk rettspraksis er i utakt med alminnelige oppfatninger om rett og galt. Våre moralske intuisjoner stritter imot. Det er sannsynlig at de fleste nordmenn vil være skeptiske til å stemple noen som drapsperson og sette vedkommende i fengsel under slike omstendigheter.

En defensiv og presset justisminister sier han vil vurdere å endre loven (Dagbladet 16. november). Og det er på høy tid. Norsk lovgivning er avhengig av å være forankret i allmennmoralen. Det må foreligge et plausibelt moralsk grunnlag for å straffe enkeltindivider. I de aktuelle sakene synes ikke denne betingelsen å være innfridd.

Uaktsomhet, tilfeldigheter og straff er emner som opptar moralfilosofer. Den amerikanske filosofen Judith Jarvis Thomson har drøftet eksempler hvor tilfeldigheter avgjør om en person forårsaker en ulykke eller ikke. Under betegnelsen «moral luck» beskriver hun hvordan utfall av handlinger påvirker våre moralske vurderinger. Det er disse som igjen skal danne grunnlag for juridiske dommer.

Thomson starter opp med å konstatere at det konkrete utfallet av en persons handling ofte stjeler vår oppmerksomhet når vi tar moralsk stilling til det vedkommende har gjort. Alvoret i det som skjer, dikterer reaksjonene våre. En fyllekjører som forårsaker en ulykke, bebreides mer enn en som ikke gjør det, selv om det er vilkårlig at en fotgjenger kommer i veien for den ene og ikke den andre. Denne forskjellen i reaksjoner tar ikke høyde for tilfeldighetenes spill.

En reflektert respons stopper imidlertid ikke ved den første, umiddelbare reaksjonen. Når vi får situasjonen på avstand, er vi i stand til å se at begge fyllekjørerne har utsatt andre for uakseptabel risiko i likt omfang. De har forbrutt seg mot alminnelige samfunnsnormer i nøyaktig samme grad. Det er ingen formildende omstendighet at den ene ikke forårsaket noen ulykke.

Lærdommen fra Thomson er at dramatikken i et utfall ikke må få lov til å diktere hvilken moralsk vurdering vi ender opp med. Vi må spørre oss selv om aktøren har utsatt andre for uakseptabel risiko. Bare hvis svaret er ja, er det grunnlag for bebreidelse og i neste instans, straff.

Den lave terskelen for å bli dømt for uaktsomt drap kan sees på som et utslag av å ikke ta en slik lærdom inn over seg. Alvoret i de konkrete utfallene blir altoverskyggende, og forhindrer en reflektert respons.

Når samfunnet straffer en person med fengselsopphold begrunnes det gjerne ut fra to forhold:

(1) Personen har forbrutt seg mot en samfunnsnorm, og får dermed som fortjent.

(2) Samfunnet må forebygge at slike handlinger utføres.

Normbrudd og forebyggelse er dermed to nøkkelord for å forstå logikken i å sette folk i fengsel.

Har den unge mannen i Dagbladets eksempel forbrutt seg mot en samfunnsnorm, slik at han faktisk fortjener å bli satt i fengsel? Det er i så fall en svært streng norm, som sier at du som bilist alltid skal ha oppmerksomheten din rettet mot trafikken, og aldri la deg distrahere av andre hendelser. Ikke engang i ett sekund.

Selv den mest samvittighetsfulle og forsiktige bilist vil ha problemer med å etterleve en slik norm. Det er umulig å gardere seg mot å bli distrahert av begivenheter i og utenfor sin egen bil. Selvfølgelig skal en legge forholdene til rette for minimale forstyrrelser av sin egen innsats bak rattet. Men det virker likevel urimelig å nedlegge forbud mot ett sekunds fokus på noe annet enn egen kjøring.

Den tyske filosofen Immanuel Kant skrev om moralske normer at «bør impliserer kan». Vi kan tolke dette til å bety at normer for god oppførsel må ta hensyn til hva det er i en persons makt å gjøre og ikke gjøre. Det kan ikke være moralsk norm å reparere spindelvev med hendene, siden dette er noe vi faktisk ikke er utrustet til å gjøre. Likeledes kan det ikke være en moralsk norm at en bilist alltid skal ha sin oppmerksomhet rettet mot trafikken.

Problemet med dette argumentet er at moralske normer kan sies å beskrive en ideell tilstand, og har en viktig funksjon i at de gir oss noe å strebe etter. De gir oss mål som det er viktig å ha for øyet, selv om vi aldri kan nå dem. Full oppmerksomhet i trafikken kan være et slikt mål.

Så kanskje vi bør konkludere med at det er rimelig å ha en norm som foreskriver full oppmerksomhet i trafikken. Så kan vi heller reise tvil rundt en praksis med å straffe den som forårsaker en ulykke som følge av et øyeblikks uoppmerksomhet.

Jeg tror det er mulig å oppmuntre til forsiktighet i trafikken uten de drastiske virkemidlene som en lav terskel for uaktsomt drap innebærer. I dag er det tilfeldigheter som avgjør hvem blant det store flertallet av alminnelig flinke og oppmerksomme bilister som ender opp med drapsstempel. Snakk om straffbare normbrudd i disse tilfellene er vanskelig å akseptere.

Den andre begrunnelsen for straff er knyttet til forebyggelse. Tyver og voldspersoner settes i fengsel blant annet for å gjøre dem selv og andre mindre tilbøyelige til å utføre liknende handlinger senere. Samfunnet ønsker å skremme andre fra å gå inn på forbryterbanen.

Den lave terskelen for uaktsomt drap kan begrunnes med at den er egnet til å påvirke bilister i positiv retning. Vel kan det virke strengt å sette folk i fengsel fordi de har vist et øyeblikks uoppmerksomhet, og derfor har endt opp med å kjøre ned en fotgjenger. Men praksisen medfører at norske bilister viser forsiktighet i trafikken, og at antallet skader i trafikken dermed holdes nede. Frykten for å havne i fengsel får bilistene til å ta hensyn som de ellers ikke ville gjort, til fellesskapets beste.

En slik begrunnelse fungerer i forhold til uaktsomhet som består i å bryte fartsgrenser eller kjøre bil etter å ha drukket alkohol. Her finnes det anerkjente samfunnsnormer, som enkelte bilister velger å bryte. De velger å utsette andre for en høyere risiko enn samfunnet, gjennom de lovgivende myndigheter, aksepterer. Et rimelig tiltak for å forebygge slike handlinger er å operere med strenge straffer.

Det er høyst tvilsomt om en liknende forebyggende effekt kan oppnås i forhold til edru bilister som holder seg innenfor fartsgrensene og blir distrahert av uventede hendelser. Mennesker er ikke maskiner. Vi er ikke innrettet for å stenge ute alle inntrykk som er irrelevante for bilkjøringen vår. Enhver person som ferdes i trafikken, vil ha små sekunder av uoppmerksomhet, uansett hva som er norsk rettspraksis.

Odd Einar Dørum har antydet at han mener dagens praksis er for streng, og at han vil vurdere å endre loven. Det er mange som vil følge med på om dette bare er løse og uforpliktende uttalelser. Eller om vi virkelig skal få en lovgivning som både er mer hensiktsmessig og bedre i samsvar med alminnelige forestillinger om rett og galt. Alle ønsker at antallet trafikkskader skal gå ned, og vi bør ha en åpen diskusjon om virkemidlene og deres ofre.