Ualminnelig alminnelig

En bok om ham var vel fristende for ethvert forlag. At «Marvin» også gir et godt bilde av hans styrke og svakhet behøver imidlertid ikke å gjøre den til en bok som må leses.

For boka er som mannen: Ualminnelig alminnelig.

Det er umulig å forstå hvordan Marvin Wiseth kunne bli Trondheims mest populære ordfører i seinere tid uten kunnskap om hans selvutslettende beskjedenhet og avvæpnende selvinnsikt. Derfor ble han valgt og gjenvalgt med stadig stigende stemmetall, i en periode da hans parti Høyre hadde motsatt utviklingskurve. Han sto så å si over partiene.

Men en periode var det ikke måte på hva man kunne tenke seg å bruke ham til i politikken. Da Kaci Kullmann Five hoppet av som partileder høsten 1993, var det mange som mente at Marvin var mannen. Den som så at det var umulig, var Marvin selv, som visste at han ikke var eslet til så stor knapp på partivesten.

Tradisjonell

Fortellingen om Marvin, ført i pennen av Johan O. Jensen, følger i og for seg et klassisk oppsett: Fra beskjedne kår utstyrt med ordinære evner, gjennom etterkrigstidas velstandsutvikling, bra karriereutvikling i det private næringsliv tross manglende utdanning og fram til politisk vekkelse og påfølgende trofast partiarbeid mot toppen i landets tredje største by.

Trondheim, en av de rødeste, med et lokalt Tammany Hall i Folkets Hus, var nærmest uinntakelig for de borgerlige partiene. Men en stivnet og maktarrogant partimaskin provoserte til slutt splittelse i egne rekker, og høsten 1989 ble Marvin Wiseth valgt til ordfører. Deretter har det vært konge og dronning, signingsferd, ski-VM og 1000-årsjubileum, seilskuteparade. En tilsynelatende uendelig rekke av representasjon og stadig økende oppslutning. Eneste politiske utfordring av noen størrelse var byens økonomi, som på begynnelsen av 1990-tallet var så ille at gamle og syke ble tvangsflyttet til Røros. Wiseth og hans regime ryddet opp i dette.

Idol

Slik er historien om Marvin. Her er ingen refleksjoner om Høyres utfordringer i dag. Her er knapt noen god forklaring på at Marvin selv ble høyremann: Han ble fascinert av en TV-serie om Winston Churchill og har lest mange bøker om sitt idol. Men hva som er så svært ved ham som politiker, er ikke lett å gripe, ut over at han snakket med bevingede ord og derfor vant krigen. Wiseth skriver at han ikke kunne bli sosialist fordi han har liten tro på kollektive løsninger, men viet sitt politiske liv nettopp til slike løsninger. Han har sittet i bystyret i 20 år, men gruer seg til hvert eneste bystyremøte.

En sånn mann bør nok begynne i bank. Og det gjør han. Dermed er historien om en rund, trivelig og i alle henseende sympatisk politiker slutt.

GUDLEIV FORR