- IKKE SE DENNE ALENE: I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. Femte nominasjon går til «The Conjuring» fra 2013, som skal være basert på en sann historie.Video: Ingrid Cogorno / Warner Bros. Pictures Vis mer

«The Conjuring» (2013):

Uansett hvor gammel du er, ikke se denne alene

To dokumenterte selvmord, drap, voldtekt og fire menn fryst i hjel. Litt av en hushistorie å basere en skrekkfilm på.

«You have a lot of spirits in here but there's one that I'm most worried about, because it is so hateful.»

- Lorraine Warren

  • I samarbeid med skrekkfilmentusiastene i Blodklubben kårer Dagbladet tidenes skumleste skrekkfilm. I løpet av sommeren publiserer ekspertduoen i Blodklubben sine analyser av ti nominerte skrekkfilmer. Hvilken film som til slutt er verdig hedersbetegnelsen «Tidenes skrekk», er opp til deg. Se alle nominerte her. Stemme gjør du i bunnen av saken.
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling
BLODKLUBBEN: Består av Pål Gustavsen (til høyre) og Nils Brodersen, to filmentusiaster med en forkjærlighet for det skumle, ubehagelige og brutale. Blodklubben.no er en nettside dedikert til skrekkfilm. Foto: Glenn Meling Vis mer

Klapp-klapp!

Hvem husker ikke selve signatursekvensen i «Conjuring», den famøse gjemsel-og-klapp leken? Hvor den søkende med bind for øynene kan kreve tre klapp fra dem som har gjemt seg, og dermed lete seg fram til lyden. I utgangspunktet en uskyldig lek, men når man ikke helt vet hvem som klapper, så er det plutselig ikke så fett å gå rundt i blinde på leting.

Det var duket for tidenes jump scare da moren skjelvende satt i kjellertrappa med en tent fyrstikk foran seg… klapp–klapp! Fytti h… som vi skvatt.

Ikke se den alene

«Conjuring» er historiens skumleste haunted house film. Mener nå vi. Den skremte livskiten ut av de fleste av oss da den utkom i 2013. Nesten uten blod, ingen grove scener. Kun ren frykt, mystikk og uhygge. Skremselsfaktoren alene ga filmen R rating i USA (dvs. ha med foreldre hvis under 17).

Skal du se denne, er det egentlig greit å ha med noen uansett hvor gammel du er.

Et artig eksempel på hvor redde folk ble av å se filmen, var at i Filippinene så ble katolske prester hyret av kinoer for å velsigne kinopublikummet før visning. I tillegg tilbød prestene åndelig og psykisk hjelp til trengende. Grunnen var at flere visstnok hadde følt et negativt nærvær av «noe» etter å ha sett filmen.

Familien Perron

Vi er i New England, nærmere bestemt Rhode Island, året er 1971. Her er det at Roger og Carolyn Perron, med sine fem døtre flytter inn i et gammelt hus ute på landsbygda. Familien er entusiastiske over å komme seg ut på landet. Endelig kan man trekke pusten og finne roen ute i den vakre naturen.

Vel, denne fredfulle idyllen skal ikke vare lenge.

Like etter innflyttingen begynner merkelige og urovekkende ting å skje. Lyder, gjenstander som flytter på seg og andre uforklarlige hendelser kommer på rekke og rad, og de bare øker i styrke.

Her er det at filmen virkelig fester grepet. Som seer opplever man den en jump scare etter den andre. Du veit de kommer, men rykker til i sofaen uansett. Nesten i overkant slitsomt, faktisk.

Uansett hvor gammel du er, ikke se denne alene

Plausibel dramaturgi

Man sympatiserer voldsomt med familien. De er livredde, og du er livredd med dem. Ett av flere viktige moment som gjør at historien føles tilfredsstillende og engasjerende er oppbyggingen av det skumle: Det porsjoneres bra ut. Ikke for mye, ikke for lite. Og temmelig effektivt, skrus grepet hardere og hardere.

Et annet moment er familiens reaksjoner; de er etter hvert ganske samstemmige om at det som skjer er unaturlig og ikke bra. Ingen teite konflikter om hvem som tror eller ikke tror, eller overmodige tullinger som går rett i faresonen. For det er ingen tvil om at familien står overfor noe overnaturlig.

Vi vil derfor si at filmen skiller seg ut ved å ha en plausibel dramaturgi. Det hele føles autentisk.

Demoner er skumlere enn spøkelser

En demon er man ikke er særlig keen på å ha i hus. Det er bare å kaste inn håndkleet og ringe etter flyttebilen. Nei, vent, det hjelper jo ikke. Har du først fått en demon i hus, ja da er du fast…

Demoner er helt klart mye farligere og skumlere enn spøkelser. Demoner er faktisk ute etter å banke dritten ut av deg. Og de følger deg hvor hen du går, man kommer seg ikke unna.

Conjuring betyr «besvergelse» oversatt til norsk, og med det menes bruken av magi for å framkalle ånder, og deretter få muligheten til å styre dem. For dette trengs det ekspertise, enten i form av demonologer eller prester.

Takk og pris for ekteparet Lorraine og Ed Warren. Det internasjonalt kjente etterforskerparet innen hjemsøking, demoner og annet paranormalt snadder. Lorraine og Ed var altså the go-to paret skulle man være så uheldig å bli utsatt for kjipe ånder og slikt.

Carolyn kontakter ekteparet og insisterer på at de må sjekke ut huset deres. Heldigvis takker de ja. Sjelden har man blitt så glad som tilskuer som når Lorraine og Ed med sitt crew bestemmer seg for å undersøke saken. Du tenker at endelig er familien i trygge hender. Men nei…det er nå helvete virkelig bryter løs.

Sann historie

Det hører selvsagt med til historien at filmen er bygget på sanne hendelser. I hvert fall delvis. Noe er selvsagt dramatisert for underholdningens skyld. Skuespillere og crew tilbrakte mye tid med de faktiske personene (Perrons og Warrens) for å gjøre portrettene så naturtro som mulig. Og det merkes.

Nesten ikke rart at dette huset var hjemsøkt, for dette er virkelig et fryktens hus. Ifølge Andrea Perron (datteren) så hadde åtte generasjoner levd og dødd der før de flyttet inn: To dokumenterte selvmord, en død av gift, voldtekt og drap av en 11 år gammel jente, to drukninger, og fire menn fryst i hjel. Mye godsaker for onde ånder det her gitt.

«Conjuring» er filmen som kanskje best lykkes med å skildre overnaturlige fenomener på en måte som gjør at man som seer blir tilbøyelig til å tro på det som skjer. Og det uten at den har en dokumentaraktig stil.

Respekt til regissøren, James Wan, som beviser at han ikke bare er en mester innen torturporno («Saw»), men at han også behersker subtil, stemningsfull og svært effektiv uhygge. For ikke å snakke om skuespillerne: «Conjuring» byr på gjennomgående, eminent skuespill, fra alle parter.

Du verden så bra «Conjuring» er. Har du ikke sett den, se den. Og til dere som har sett den, se den på nytt. Vi vil love deg at du blir skremt igjen. Og igjen.

Jepp, tidenes haunted house. Lett.