Uansvarlig energipolitikk!

Det hjelper ikke dem som fryser seg helseløse at regjeringen ser det som en utfordring å skaffe mer strøm. Nå kreves det handling, skriver Jon Tveit

EN ANSVARSLØS energipolitikk gjennom flere år har ført oss inn i situasjonen hvor mennesker har frosset i hjel fordi de ikke har råd til å betale de høye strømprisene. Bondevik 1-regjeringen gikk av fordi de ikke ønsket gasskraftverk med den beste tilgjengelige renseteknologi på markedet. Nå bør det minimum vurderes utskiftninger av statsråder fordi det ikke er gjennomført tiltak for å dekke underbalansen på elektrisk energi. Denne situasjonen er det varslet om fra faglig hold gjennom lang tid. Det hjelper ikke dem som fryser seg helseløse at statsråden gjentar at dette er en utfordring. Nå kreves det handling.

Da energiloven ble innført, var det ingen som hadde tenkt at konsekvensene for elforsyningen skulle ta de vendingene vi nå ser:

Priser på tre- fem ganger utbyggingskostnadene for ny kraft.

Ingen har/tar ansvar for leveringssikkerheten for landet.

Kortsiktig gevinst for eierne teller mer enn en pålitelig elektrisitetsforsyning.

Industri med langsiktige kontrakter velger å permittere ansatte for å tjene mer på å selge elkraften på markedet. Her får bedriften både i pose og sekk, bedre salgsinntekter og reduserte lønnskostnader, mens de ansatte blir avspist med arbeidsledighetstrygd.

Kommuneøkonomien tvinger kommunene til å selge vannkraftverkene.

Eierskapet legges åpent for utenlandske storkonserner.

Statkraft blir nektet konsesjon fordi det blir for dominerende i det norske markedet, mens det åpnes for et fåtall store selskaper sterkt dominert av utenlandske som vil kunne styre markedet ut fra egeninteresser - størst mulig fortjeneste på kortest mulig tid.

DETTE ER tilstandene i energilandet Norge. Landet er velsignet med de beste, billigste og minst forurensende energiressurser. Vi har den kompetanse som skal til for å utnytte dem. Kapital fins i overflod til nødvendige investeringer, men vi har ikke vilje og energipolitikk for å utnytte godene.

I dagens situasjon vil de ansvarlige prøve å vri seg unna ved å hevde at det er den tørre høsten og en kald vinter som er årsaken, men statistikken viser at slike værforhold og enda verre ikke er ualminnelige. Kraftforsyningen har advart gjentatte ganger i flere år uten å bli tatt på alvor. Det ble bygd flerårsmagasiner og kraftoverføringer til utlandet for å unngå dagens situasjon.

Kraftprodusentene bruker nå disse magasinene for å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid. De gjør ikke noe ulovlig fordi de er løst fra oppdekningsplikten de hadde tidligere, men ingen andre institusjoner er overdratt ansvaret. Kraftoverføringene til utlandet, som ble bygd for å være tørrårssikring for landet, anvendes nå til krafteksport for å tjene mer selv i tider hvor kraftsituasjonen for landet er kritisk. Et eksempel på det er at det denne høsten er eksportert kraft istedenfor importert, og dette har forverret kraftbalansen med en energimengde tilsvarende en måneds forbruk. Selv i disse dager har vi ingen nettoimport. Det importeres kraft fra Danmark, mens det eksporteres tilnærmet det samme kvantum til Sverige. Importmulighetene benyttes med andre ord i liten grad til å dekke underskuddene innenlands.

HITTIL I VINTER har vi unngått langvarige driftsstanser eller havarier på kraftstasjoner, overføringsledninger eller kabler til utlandet. Hadde noe slikt inntruffet i dagens situasjon, kunne det sett verre ut enn det gjør. I et hardt stresset system vet vi at slike situasjoner kan oppstå. Ved felles Nordisk kraftmarked er vi knyttet tett sammen med nabolandene - spesielt Sverige. Driftsuhell i nabolandene vil derved også slå innover oss med full tyngde. Dette gjelder i aller høyeste grad for prisene. Et kjernekraftverk i Sverige som for eksempel er ute av drift, vil resultere i høye priser i Norge. Den innenlandske kraftbalansen er derfor av stor betydning.

Det er på høy tid å grundig vurdere konsekvensene av energiloven for å finne ut om det er forhold ved den som bør justeres. Norge presses av ESA, som er vakthunden, for å passe på at vi retter oss etter EØS-avtalen. Hensikten er å få liberalisert det norske markedet for at utenlandske selskaper skal konkurrere fritt her i landet.

Energipolitikken må være langsiktig og stabil. Myndighetene må ta lærdom av dagens situasjon og utforme en energipolitikk. Elforsyningen er en av landets viktigste infrastrukturer som vi må ha full nasjonal kontroll over. Dette oppnåes best ved at den eies av det offentlige og derved er under politisk kontroll til enhver tid. Den må ikke overlates til norske eller utenlandske finansspekulanter. Det kan se ut som det er slike Olje- og energidepartementet ønsker å legge til rette for gjennom høringsdokumentet som nå er ute vedrørende endringer i industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven.

HØRINGSDOKUMENTET legger opp til at alle kraftverk skal få hjemfalle til staten 75 år etter at lovendringen er vedtatt. Dette skal også gjelde kommunalt og fylkeskommunalt eide kraftverk, som nå har evigvarende konsesjon. Disse eiere vil derved føle et press til å selge kraftverkene, mens det ennå er lang tid igjen av konsesjonsperioden, og de kan oppnå akseptabel pris. Det betyr at utenlandske storkonserner med stor sannsynlighet vil bli eiere av en stor del av de norske vannkraftressursene. 75 år er en meget lang tid nå hvor alle endringer skjer med rekordfart. I realiteten betyr det at en stor del av den evigvarende naturressursen - vannkraft - blir stilt til disposisjon for utenlandske kapitalinteresser. En viktig begrunnelse for lovendringsforslaget hevdes det: «er å legge til rette for å utvikle et effektivt marked for eierskap til vannfall og kraftverk» og videre: «Likebehandling av private og offentlige aktører åpner for nye eiere som kan tilføre den norske kraftnæringen ny kapital og kompetanse.» Dette er en hån mot dem som har bygd ut norsk vannkraft, og en uttalelse som er umulig å forstå at kan dreie seg om Norge. Landet mangler absolutt ikke kapital, og landets kompetanse hva gjelder vannkraft er den fremste i verden. Uttalelsen vitner om en manglende forståelse for hva det dreier seg om.

FOR Å TA standpunkt til det meget mangelfulle høringsdokumentet er det gitt en frist på tre måneder til organisasjoner, kommuner, institusjoner osv. I den sammenheng skal det minnes om at for å komme frem til gjeldende lover ble det brukt mange år med dyptgående utredninger og grundige debatter i Stortinget. Det foreligger over 1000 sider i Stortingstidende om dette temaet for ca. 100 år siden, og hvor en fremragende politiker som Gunnar Knudsen sto i fremste rekke.

Konklusjonen på dette er at det må oppnevnes et utvalg med kompetente personer, som det fins en rekke av, til å gjøre en grundig samfunnsøkonomisk konsekvensutredning, og den må gis en tilstrekkelig tidsfrist. Tidsfristen på tre måneder som Olje- og energidepartementet har gått ut med, må forlenges vesentlig. Tidsfristen må ikke være noen begrensning for å få utarbeidet en tilfredsstillende utredning.

I en gallup svarte 87 prosent av befolkningen at norsk vannkraft må være i norsk eie, og på sparket-reaksjoner i flere TV-programmer samt leserinnlegg i avisene viser det samme.

TA LÆRDOM av den situasjon en manglende energipolitikk har ført til. Sett i verk tiltak slik at skadene på kort sikt blir til å leve med, og opprett et offentlig utvalg av kompetente personer som får som mandat å legge frem et forslag til en konsistent, nasjonal energipolitikk herunder nødvendige tilpasninger av gjeldende lovverk slik at det tilfredsstiller EØS-avtalen. Hjemfallsordningen må opprettholdes. Istedenfor å forlenge den til 75 år som foreslått i nevnte høringsdokument, bør den gjøres kortere for eksempel 30- 40 år gjeldende fra det tidspunkt hvor en eier selger kraftverket. På den måten beholder de offentlige eierne sin evigvarende konsesjon inntil de selv ønsker å selge, og de behøver ikke å føle noe press til å selge snarest mulig for ikke å tape penger.