Uavklart diktdebut

«Gå du som er eldst», heter det tre steder i den 25-årige Silje Vethals debutsamling. Jeg har sittet og grublet på hvordan dette utsagnet skal oppfattes.

Negativt eller positivt? Som en oppfordring til å stikke av, eller som en henstilling om å lede an, gå i forveien? Jeg nevner dette som et eksempel. Det finnes nemlig mange slike kryptiske utsagn i denne boka, og konteksten de står i hjelper ikke den spørrende leseren særlig lenger på vei. Uavklarte utsagn kan være et kvalitetstegn ved en estetisk tekst. Jeg er ikke så overbevist om at det forholder seg slik i dette tilfellet. Det er noe forsert «gåtefullt» over denne samlingen som står i kontrast til ellers nokså selvfølgelige uttrykk av typen «det finnes mange måter på hvilke noe kan finnes».

Dekning?

«I et språk som veksler mellom nøktern presisjon og hallusinatoriske sprang, skriver Silje Vethal fram en musikalsk og kritisk tenkende dikterisk stemme,» heter det et sted. Ja, det gjør vel stort sett det, og i det samme diktet taler debutanten sympatisk tilbakeholdende om «kaleidoskopisk kartlegging, forsiktighet i terrenget».

Problemet med dette diktet som med mange andre, er at bilde og refleksjon ikke står så godt til hverandre. Flere stedet gjentar debutanten at «den som fokuserer trer nå inn i sitt eget bilde». For meg består en av hovedsvakhetene ved samlingen i at debutanten ikke makter å tre inn i sine egne bilder og derfor er tvunget til å forklare oss at det er det hun ønsker å gjøre. For tida tynger i denne boka, og som samlende prosjekt kan den kanskje leses som et forsøk på å skrive seg ut av denne, eller rettere sagt: skrive fram en stemme som er ens egen, selvstendige.

Et sted heter det således:

I denne drømmen du nå snakker i

gå du som er eldst

hver generasjon som ankommer har noe med seg.

Tenke ut en type scenario.

Se sin verden i øynene. Deretter gå videre.

Og i den aller siste linjen i boka synes debutanten å ha målet i sikte:

«Ett ord å skjelne: Mitt» . En slik avslutning vitner om betydelig selvinnsikt og inngir håp om at vi blir presentert for flere slike ord i framtidige samlinger.