Ubarmhjertig og sterk Duras

Den 50 år gamle Duras-romanen som nå foreligger på norsk, er bokstavelig talt en fortelling om havet, døden og kjærligheten. Det kan kanskje høres nedsettende ut, men er ikke sånn ment.

Med sin fortelling om en fattig og utslitt fransk mors kamp mot Stillehavets flom for å overleve på en jordlapp på det koloni-vietnamesiske bondelandet, hennes død og hennes to barns oppdagelse av seg selv, skrev den unge Duras en roman som fremdeles viser hennes evne til å fange noen av menneskesinnets vanskeligst gripbare sider og gjøre det mulig å forstå dem.

Beretningen om den lille familien som elendigheten har drevet langt forbi selvforaktens siste varselflagg, er spunnet rundt forsøket på å få datteren Suzanne giftet bort med en riking.

Tematisk har romanen mye til felles med «Elskeren», som ble Duras' definitive gjennombrudd og også ga den franske litteraturens moderne dronning et navn i Norge.

Men det er en ganske annerledes fortalt roman. Mer tradisjonell, ja, men ikke enkel, ikke naiv. «Demning mot Stillehavet» er en ubarmhjertig og sterkt fortalt roman, brutal, til tider kynisk, uten å bli overflatisk utleverende.

Man får ofte inntrykk av at William Faulkner kan ha vært et forbilde.

Marguerite Duras (1914-1996) skrev helt til det siste. Tre dager før hun døde avsluttet hun boka «C'est tout». «Demning mot Stillehavet» bærer naturligvis preg av å være en fremdeles ung forfatters verk, men det forteller kanskje mest om med hvilken strenghet og skepsis til det litterære uttrykket Duras utviklet sitt forfatterskap, hvis seinere fase er godt dokumentert på norsk med serien av oversettelser på 1980- og 90-tallet.