FORTIDAS FOLK: Dag Solstad har valgt å bruke sin egen slektstavle på morssida som grunnlag for sin nye roman. Men han er ikke den som forsøker å leve seg inn i sine forfedres opplevelse av verden. I forkant har han beskrevet sin litteratur som «knusktørr».
Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.
FORTIDAS FOLK: Dag Solstad har valgt å bruke sin egen slektstavle på morssida som grunnlag for sin nye roman. Men han er ikke den som forsøker å leve seg inn i sine forfedres opplevelse av verden. I forkant har han beskrevet sin litteratur som «knusktørr». Foto: Steinar Buholm / Dagbladet.Vis mer

Ubegripelig kjedelig

Skal vi tro Solstad er det helt avgjørende for en forfatter å våge å kjede leseren. Det klarer han med glans.

ANMELDELSE: Ved flere anledninger har Dag Solstad hevdet at blant andre Thomas Mann og Marcel Proust var kjedelige forfattere som samtidig, eller nettopp derfor, lyktes med å skrive litteratur som var engasjerende og innsiktsfull. Åpenbart har dette virket inspirerende på Solstad, som leser den angivelige kjedsomheten hos sine forbilder i sammenheng med fraværet av unødvendige fortellende og episke elementer.

I essayet «Om romanen» (1997), hvor han gjør rede for poetikken bak romanene han skrev på 90-tallet, og hvor uttrykket «det uoppløselige episke element» første gang opptrer, framhever Solstad hvordan unødvendige episke elementer er noe som hører hjemme i den kommersielle litteraturen, noe motbydelig som han ønsker å opponere mot. Trolig er det som en viderføring av denne romanlæren han nå, i romanen om hans families slektstre, velger seg «begrensningens metode», slik han her omtaler det «å la være å dikte».

For eksempel avstår Solstad fra å dikte seg inn i de som var tilstede ved hyllingen av Kristian IV: «Jeg tror nok at jeg uten altfor store problemer kunne rekonstruert denne kongehyllingen på Akershus i april 1591 på en mer enn brukbar måte (...). Men slik det ligger an, må jeg avstå. For det er dypest sett irrelevant.»

Avstanden mellom den fjorten år gamle kong Kristian IV (som er utførlig skildret i historiske bøker), og de som er tilstede for å hylle ham, deriblant Solstads forfedre (som inntil nå ikke er omtalt i noe verk), utgjør det tematiske utgangspunktet for romanen: Solstad beskriver samtidig avstanden mellom seg selv og forfedrene, noe som gjør at han må velge seg et stilleie nesten helt uten innlevelse skal han gjøre rede for sin slekts historie på en troverdig måte.

Med få unntak holder han på dette stilleiet fram til beretningen ender med de slektningene han selv husker, særlig mormoren, og en beskrivelse — antakelig bokas høydepunkt — av hvilken avstand det også er mellom ham og henne, og implisitt hvilken avstand det er mellom ham og fortidas mennesker. Blant annet forklarer Solstand avstanden mellom ham selv og mormoren ved å vise til hennes tro, og mellom seg selv og de fjerne forfedrene i Telemark ved å vise til at de hadde en større meningsgrunn i tilværelsen, at de ikke bare var styrt av Gud, eller skjebnen, men at de også levde i en verden med mytiske sammenhenger: «1500-talls-menneskene (...) forholdt seg f.eks. på en annen måte til fakta, til sannhet, som gjør dem uforståelig for oss. De kunne prente sannheten inn i virkeligheten på magisk vis.»

Når Solstad gjennomgående skildrer forfedre sine som et gudfryktig folk, og når han også framhever tidligere tiders folketro, sagn om tusser og ikke minst den lokale myten om Seljordsormen, mer enn antyder Solstad at disse fortidige menneskene var mindre fremmedgjorte enn oss, og at de derfor — i metafysisk forstand — også opplevde å være mindre hjemløse.

Ubegripelig kjedelig

Men dette kan selvfølgelig hevdes å være en romantisk forestilling som ikke uttrykker noe annet enn vår manglende forståelse av fortidas mennesker: I hvilken grad kunne Solstads fjerne slektninger i Telemark unne seg den luksus det er å gruble over livets meningsfylde når den eneste tankevirksomheten det kan ha vært rom for, var frykt for sykdom og hungersnød. Paradoksalt nok gir dette Solstad rett: Det er vanskelig å dikte seg inn i fortidas skjebner.

Likevel kan det hevdes at det nettopp er forsøket på å forstå som bør være forfatterens fremste forsett. Påfallende er det at Sigrid Undset nevnes flere ganger underveis i romanen, blant annet som forfatterens «nye venninne», selv om forskjellene dem imellom er åpenbare. Undset skrev om fortidas mennesker med stor innlevelse fordi hun hevdet at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Følgelig kunne en historisk roman si en hel del om hennes egen samtid. Når Solstad like fullt ønsker å avstå fra en slik strategi, ville det fortsatt vært mulig å innlemme flere av de formuleringene som uttrykker umuligheten av å skulle puste liv i de fortidige menneskene han skriver om — noe som kunne gjort boka mer leseverdig.

Skal man imøtekomme Solstads påstand om fortidas meningsfylde, kan man gi ham rett i at Gud hadde en større betydning for menneskene på 16-, 17- og 1800-tallet, enn hva religion har i Norge i dag. I så måte kan det hevdes at Solstad problematiserer det som er kjennetegnet for den moderne romanen, hvordan menneskene blir mer gudløse, mindre styrt av skjebner, og følgelig mer ledet av egne idealer.

Derfor kan (begrepet) «det uoppløselig episke element» også forstås i en bredere sammenheng, ikke bare i henhold til det fortellertekniske, men også som et uttrykk for hvordan eposets verdensbilde var langt mer ordnet, mens romanen skildrer hovedpersonenes søken etter den samme fattbare helheten. I tråd med romanens sjangerkrav blir det derfor umulig å forstå sine «episke» forfedre.

I «Det uoppløselige ...» finnes det dessuten en utstrakt bruk av et «vi» som minner om hvordan eposene gjerne benyttet seg av lignende formuleringer («vår helt») for å slå bro mellom forteller og tilhører. Med dette vi-et kan Solstad kanskje mistenkes for å uttrykke en form for solidaritet med leseren. Men for Solstad er dette vi-et derimot ensbetydende med ham selv: «jeg, forfatteren = vi». Han er for lengst ferdig med det han en gang kalte «meddelelsens problem», han er kompromissløs, og innlemmer få elementer som gleder leseren — selv om de selvsagt finnes: «Årene går. Livet på Lovald vestre. Et jamt slit. Pløye. Så. Snekre. Reparere. Hesje. Kjøre høylass. Melke. Gjete. Sele på. Sele av. Luke. Høste. Slakte. Koke. Spise grøt. Spise ei sild. Sy. Be. Holde hviledagen hellig. Hedre din far og din mor. Ikke ha andre Guder enn mig.»

Ethvert opprør mot konvensjonelle romanformer kan riktignok gå på bekostning av lesbarhet. Én lesestrategi kan derfor være å sette «Det uoppløselige ...» inn i en tradisjon av andre «anti-romaner». Når for eksempel den franske nyromanen, fra 50- og 60-årene, langt på vei lyktes med å ta avstand til den tradisjonelle, realistiske romanen, avvisningen av litteraturens underholdningsaspekt, samt påvise hvordan litterære konvensjoner var et hinder for en mer presis beskrivelse av virkeligheten, skyldtes dette en språkfølelse utenom det vanlige, og ikke minst et revolusjonerende arbeid med romanens form. Dette er ikke tilfelle med Solstads siste roman.

Foruten fortellerens få og spredte anmerkninger underveis i romanen, refleksjoner som knytter forfatteren til slekten han forteller om, er formen alt annet enn revolusjonerende; snarere ligner den de utallige bygdebøker som er skrevet av lokalpatrioter og utgitt av småforlag rundt omkring i det rurale Norge.

Selvfølgelig er tidsspennet og den distanserte framstillingen av slektshistorien ikke uten effekt. Særlig idet vi nærmer oss nåtid og forfatterens nærmeste slekt, kan en erkjennelse av avstanden som ligger mellom ham og hans forfedre virke overveldende. Solstad synes dermed å bruke romanen som et redskap til å søke erkjennelse om forholdet mellom språk og virkelighet, slik enhver virkelig god roman bør ha til hensikt. Like fullt er ikke formidlingen av denne innsikten nevneverdig sterkere enn hvordan det er å lese om sin egen slekt langt tilbake, for så å ta innover seg at disse fjerne skikkelsene, ikke mer enn et navn og et årstall på papiret, er dem som gjennom uransakelige veier har blitt til deg, og at en gang vil det heller ikke være mer tilbake av deg enn et nedtegnet navn og et årstall, om du er heldig.

En annen lesestrategi kan være å lese nedtegnelsene over forfatterens slektshistorie konseptuelt, som en parodi på selvbiografiske romaner, eventuelt som en ekstrem selvbiografi, helt uten private affekter. Opprøret virker høyst betimelig, det finnes nok eksempler på det som Solstad med rette anser for å være vulgær diktning. I et slikt lyst vekker prosjektet interesse. Likvel insisterer fortelleren, med sine spredte, selvreflekterende kommentarer til materialet underveis, på at boka skal leses. Som en roman. Derfor er det god grunn til å ta bokas innledende oppfordring bokstavelig: «Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier.» Ikke desto mindre forblir det å lese «Det uoppløselige ...» langsomt, som en roman, ikke bare en kjedelig oppgave, men også like meningsløst som det er å lese konseptuelle utgivelser fra perm til perm, det være seg baklengsromaner og handlelister — eller som er tilfelle her: gjengivelsen av et slektstre.

Oppramsingen av navn, steder og årstall blir heller ikke en roman uansett hvor mye forfatteren insisterer på å omtale boka som en roman underveis i teksten. Når «Det uoppløselige ...» likevel bærer benevnelsen «roman» på tittelbladet, er det ingen større grunn til å bejuble dette enn om Solstad hadde levert inn en telefonkatalog anno 1987 til forlaget og gitt den samme sjangerbenevnelse. Velvillige lesere ville himmelfalne oppdage forfatterens navn oppført under bokstaven «s», lest dette som en garanti for innholdet, og ganske sikkert omtalt utgivelsen som et litterært mesterstykke.

Tilsvarende kommer enkelte kritikere trolig til å sammenligne «Det uoppløselige ...» med andre sjangeroverskridende romaner (tør jeg gjette at noen vil trekke fram James Joyce, uansett hvor absurd denne sammenligningen måtte være?), og for de sterkeste tilhengerne av forfatterskapet vil Solstads slektsgranskning antakelig bli lest som en allegori over en mer allmenngyldig søken etter sammenheng. For alle oss andre gir det større mening å lese Solstads tidligere romaner om igjen, og samtidig minne om H.C. Andersens velkjente ord: «Nu gjelder det å holde ørene stive så lenge prosesjonen varer.»