Ubehagelig god

I rekken av såkalt ubehagelige filmer kommer Claude Miller med en hjerteskjærende barneskildring, både nennsom og rå, der en rekke virkemidler inngår i en mørk og fascinerende helhet.

Det er måten Miller bygger opp sin historie på som gjør «Klasseturen» til en opplevelse, om aldri så besk. Han byr på stadige overraskelser og vendinger underveis. Filmen delte juryens spesialpris med danske «Festen» i Cannes i fjor.

Allerede det første bildet av lille Nicolas (Clément Van Den Bergh) viser oss et ulykkelig barn, som ikke får kjøre buss med de andre til klasseutflukten, men fraktes av en dominerende, usympatisk far (Francois Roy). Den unge skuespilleren gjør en meget god jobb som det innadvendte, isolerte barnet. Mens rammen rundt ham er en normal verden av glade barn på tur, søker han inn i sitt eget helvete, der et par velmenende lærere og en kamerat prøver å slippe inn.

Sannheten om Nicolas\' brutale familiesituasjon rulles opp i tilbakeblikk, men mest i guttens drømmer og fantasier, hvor Miller virkningsfullt tar i bruk rene action- og skrekkfilmmetoder for å sette kontrastene og vise oss et skadd barnesinn. Blandingen av dempet realisme i én verden og vill fantasi i en annen utgjør til sammen en troverdig, nagende helhet.

Nå faller det skygger over hele ferieturen etter hvert, i form av en barnekidnapping i området. Også denne må Nicolas forholde seg til på sin egen måte.

Vi seere får forholde oss til en helstøpt og kreativ film - et av denne superfredagens beste valg. Kanskje det aller beste.