KONGOLANDSBYEN: Bak en innhegning i deler av det som i dag er Vigelandsparken hadde underholdningsagent Benno Singer fått satt opp en enkel boplass med stråhytter befolket av 80 senegalesere, ikke kongolesere, slik navnet skulle tilsi. Pyttsan. Pressen skildret med skrekkblandet fryd. Foto: Ukjent/Oslo Museum
KONGOLANDSBYEN: Bak en innhegning i deler av det som i dag er Vigelandsparken hadde underholdningsagent Benno Singer fått satt opp en enkel boplass med stråhytter befolket av 80 senegalesere, ikke kongolesere, slik navnet skulle tilsi. Pyttsan. Pressen skildret med skrekkblandet fryd. Foto: Ukjent/Oslo MuseumVis mer

Ubehagelig kunst

To kunstnere skal gjenskape en «Kongolandsby» i Frognerparken, for å problematisere fremmedfrykt og rasisme. Er det rasistisk, spør Geir Ramnefjell.

Meninger

Da Norge i 1914 skulle feire 100-årsjubileet for grunnloven, ble det reist store utstillingshaller på Frogner i Oslo. Norsk industri og landbruk, sjøfart og kunst skulle vises fram. Her skulle det ikke være noen tvil om at den nylig selvstendige nasjonen sto trygt plantet på egne bein.

Men så trengte man noe publikumsvennlig. Noe artig. De laget en fornøyelsesavdeling, der det mest populære innslaget var en «Kongolandsby». Bak en innhegning i deler av det som i dag er Vigelandsparken hadde underholdningsagent Benno Singer fått satt opp en enkel boplass med stråhytter befolket av 80 senegalesere, ikke kongolesere, slik navnet skulle tilsi. Pyttsan. Pressen skildret med skrekkblandet fryd. Aftenposten syntes det var «overmaate morsomt», og utstillingsavisen mente man kunne få «frysningsfornemmelser, naar man om aftenen ser norske unge piker, smilende og dumt uskyldige, mate en slik glisende fyr med chokolade og lære ham paa norsk, at det heter «godt». Det er let at se hvem fyren helst vil fortære, pikerne eller chokoladen».

1,4 millioner besøkte attraksjonen på et tidspunkt hvor Norges innbyggertall var på 2 millioner.

Kunstnerne Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner snublet over denne absurde historien, og ble overrasket at den knapt nok var kjent for folk. Som en del av 200-årsjubileet for grunnloven har de derfor fått støtte fra Kunst i det offentlige rom (KORO) til å gjenskape «Kongolandsbyen» i Frognerparken. Den skal åpne 15. mai. «Prosjektet handler om nasjonsbygging, slik det også gjorde for 100 år siden. Spørsmålet vi stiller, er om man trenger å glemme noen hendelser - fjerne dem fra historien, for å bygge et selvbilde av godhet slik som Norge har», har Fadlabi uttalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Prosjektet har vært kontroversielt fra første stund. Organisasjonen African Youth i Norway kaller det respektløst. Antirasistisk senter mener det vil være nedverdigende, og at installasjonen trolig «vil bli best likt av folk med rasistiske holdninger». Denne uka tok det fyr igjen da Fadlabi var gjest på Trygdekontoret på NRK1 og prosjektet tema i programmets «rasisme spesial». I panelet satt også skribent og skuespiller i Queendom, Hannah Wozene Kvam, som ikke liker «Kongolandsbyen». «Dette er ikke noe vi trenger å ta opp igjen i hukommelsen vår. Dette er noe som vi bør glemme», har hun tidligere sagt til Dagsrevyen. Hun gikk tilbake på akkurat dette på Trygdekontoret, men er dypt skeptisk til prosjektet.

For hvorfor bør vi glemme? Tør vi ikke å ta sjansen på at et kunstprosjekt kan tematisere rasisme fordi det skjer på en spektakulær måte? Som åpner opp for annerledes diskusjoner om norsk identitet og vårt forhold til det fremmede. Norsk rasismedebatt har en tendens til å bli forutsigbar. Er publikum virkelig så dumme at «kongolandsbyen» først og fremst vil kunne skape mer rasisme?

I en performance er ideen viktigere enn det fysiske som stilles ut. Men det er selvsagt ikke uvesentlig hvordan «Kongolandsbyen» anno 2014 presenteres. Tekst og problematisering vil ha en sentral posisjon i utstillingen, og kunstnerne skal ikke hente inn 80 senegalesere. Deltakerne skal rekrutteres blant frivillige. Poenget er ikke å lage en naturtro gjenskapning, men å vise folk hvor fjernt det er at dette var underholdning for 100 år siden. Så mye har dessuten vært uklart underveis, kunstnerne publiserte i vinter en åpenbart ironisk video der de avlyste prosjektet. Vi må ta høyde for at debatten er kunstverket - og at landsbyen ikke oppføres. Uansett forteller «Kongolandsbyen» fra 1914 oss noe om den norske kulturen - om ideen om noe spesifikt norsk som skiller seg positivt ut fra andre. «Kongolandsbyen» er også en del av den norske kulturarven, et symbol på ubehagelige elementer som vi må regne inn dersom vi anser kulturen vår som bevaringsverdig i sin rene form. Kunstprosjektet til Fadlabi og Cuzner er et oppgjør med oss selv, med noe vi ikke bør glemme, nettopp fordi frykten for det fremmede lever i beste velgående også i dagens samfunn.

Den relativt korte avstanden i tid - 100 år - minner oss om at vi beveger oss oppå en tynn hinne av modernitet og humanisme. Det er ikke kunsten som vil føre til at alt raser sammen. Likevel melder redselen seg virkelig for alvor når kunstnere tar fatt i brennbare politiske spørsmål. Avsenderens motiver og forklaringer tillegges liten vekt, så lenge de som betrakter utenfra føler seg støtt. Det gjentar seg stadig. Debatter om minnesmerker, om kunstneren Vanessa Bairds bilde i Helsedepartementet som ansatte klaget på fordi det ga assosiasjoner til 22. juli. At kunsten mister sin legitimitet i dét den blir ubehagelig, er et merkelig trekk ved offentligheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook