Ubehaget i arkitekturen

Postgirobygget kan være ille nok. Verre er omgivelsene. Jernbanetorget i Oslo skulle være en innfallsport til Norge, et verdig velkommen til landets hovedstad. Det er blitt en katastrofe. Arkitekter og byplanleggere har i ulykkelig samrøre frambrakt et estetisk takras. Din første tanke på dette stedet er å flykte.

  • Dette er Norges mest trafikkerte område. Tusener av mennesker ferdes her hver eneste dag, det er ikke til å komme utenom. Du kan la være å lese dårlig litteratur, du kan skru av musikken og slå av tv-en. Du kan lukke øynene for reklamen, men ikke arkitekturen.

Sentralstasjonen, som gir Jernbanetorget albi og identitet, er klemt inne mellom digre, heslige kjøpesentre med larmende reklameplakater. Galskapen virker fullendt med det avsindige tårnet av rosa neonlys og et ekkelt smilende tusenbein av plast, som liksom skal symbolisere oss fotgjengere. Så mye er vi verd. Hva galt har vi gjort?

  • Et sted inne i dette virvaret med et par gangbruer på kryss og tvers mellom larmende tungtrafikk, troner det beryktede Postgirobygget. Nå gjennomgår det en slags slankekur, det får en facelift. Men nytter det?
  • Postgirobygget fra 1975 ble reist i ei tid vi kan kalle seinbrutalismens periode av arkitekturhistorien, en ideologisk utløper av den nye sakligheten:

En bygning er en bygning, og ingen pyntedokke med løsvipper og lånte fjær: et ærlig og ordentlig utgangspunkt, som resulterte i et glefs av arkitektur.

  • Det myndighetene skulle ha gjort, før kjøpesenteret Byporten (bare navnet er en parodi) ble bygd, og før Postgirobygget nå gjennomgår sin mirakelkur til 300 millioner, og før NSB satte i gang med å renovere Sentralstasjonen, det var selvsagt å tenke ut en plan, slik Egon i Olsenbanden hadde for vane. Byens myndigheter burde ha utlyst en internasjonal arkitektkonkurranse i forlengelse av Bjørvika og Gamlebyen.
  • Så kunne man ha revet og ryddet opp, og skapt noe menneskelig i det som er - og nå siterer vi presidenten i Norske Arkitekters Landsforbund ordrett - et helvete.