JUKS OG SLETT ARBEID: Litteraturprofessor Arild Linneberg har blitt tatt med buksene nede.Nå må han møte konsekvensene.   Foto: Maria Børja/Dagbladet
JUKS OG SLETT ARBEID: Litteraturprofessor Arild Linneberg har blitt tatt med buksene nede.Nå må han møte konsekvensene.   Foto: Maria Børja/DagbladetVis mer

Ubehaget i forskningen

Arild Linnebergs rapporteringsjuks må tas på største alvor.

Meninger

Litteraturprofessor Arild Linnebergs (UiB) forskningsprosjekt «Justismordets dramaturgi», som Forskningsrådet (NFR) har støttet med seks millioner kroner, har vært en farse fra starten.

Professor i filosofi og rettsvitenskap Eivind Kolflaath har i flere artikler, grundigst i Nytt Norsk Tidsskrift, vist at keiseren er naken. Linnebergs prosjekt er av slett vitenskapelig kvalitet og helt uten relevans for jussen og rettsvitenskapen. Ikke nok med det. Som Kolflaath på eksemplarisk vis demonstrerte i Klassekampen på lørdag, har Linneberg også løyet om hva prosjektet faktisk har medfødt av forskning. Det er utilgivelig.

I sluttrapporten til Forskningsrådet har Linneberg oppgitt artikler som ikke eksisterer, telt artikler flere ganger (bl.a. er én monografi blitt til elleve forskningsbidrag) og utgitt avisartikler og hørespill som forskningsartikler. Det han rapporterer som «drøyt tusen sider» med «vitenskapelige produksjon», er i realiteten nærmere to hundre sider.

Selv forsvarer Linneberg seg med at han er litteraturprofessor og ikke revisor, og at han er mer opptatt av å forske enn å rapportere. Han vil altså ha oss til å tro at det hele er en feil, som kan tilskrives hans selvdiagnostiserte dyskalkuli. Det er det svært vanskelig å tro. Hvis ikke Linneberg kan demonstrere at han var utilregnelig i gjerningsøyeblikket, tyder alt på at dette er bevisst juks for å framstille eget prosjekt i et bedre lys.

Alvorlighetsgraden øker av at rapporteringen av tidligere publikasjoner får konsekvenser utover prosjektet. Linnebergs publikasjonstriksing er nemlig ikke forbeholdt sluttrapporten til NFR, men finnes også i databasen Cristin. Det er derfor tragisk, men ikke overraskende, at Linneberg nylig fikk ytterligere 7,2 millioner kroner i støtte fra NFR for et nytt prosjekt. Til tross for at prosjektet er utviklet av Frode Helmich Pedersen og ser ut til å være av bedre faglig kvalitet enn Linnebergs forrige prosjekt, kommer vi ikke utenom at Linnebergs juks kan ha spilt en rolle i å utløse midler.

Det er alltid trist å lese at dårlig og irrelevant forskning får støtte av Forskningsrådet, men det er vanskelig å unngå. Den beste kuren mot slikt, er grundig og offentlig tilgjengelig kritikk fra kollegaer, slik Kolflaath skal ha honnør for å ha utført. Men uredelig rapportering til oppdragsgiver, krever hardere lut.

NFR fortjener refs for å ha latt denne rapporten passere, og bør snarest ta en ny titt på rutinene sine og vurdere om rapporteringssystemet holder mål. Også UiB bør vurdere egne rutiner. Men det viktigste er at de nå tar denne konkrete saken på største alvor. Forskere som jukser, må det slås hardt ned på.

MERK: I den første utgaven av denne teksten sto det at sluttrapporten til NFR blir lagt stor vekt på ved senere tildelinger. Det stemmer ikke.