Den nye humoren: Den som skal være trygg på å komme godt ut av Harald Eias og Bård Tufte Johansens program, kan ikke være for formell, nølende, nerdete, nærlingslivsglatt eller klisjéfylt, skriver forfatteren. Foto: Scanpix
Den nye humoren: Den som skal være trygg på å komme godt ut av Harald Eias og Bård Tufte Johansens program, kan ikke være for formell, nølende, nerdete, nærlingslivsglatt eller klisjéfylt, skriver forfatteren. Foto: ScanpixVis mer

Ubehaget i humoren

Storbynatt: Harald Eia og Bård Tufte Johansen har erstattet satirisk sparking oppover med spredning av aggresjon, usikkerhet og ubehag i alle retninger.

De siste ukene har vi fått en ny runde i en gammel debatt. Teamet bak NRK1s Storbynatt møter beskyldninger om utdriting og mobbing, særlig etter innslaget 18. august, som gjorde narr av en NAV-direktørs fjernsynsopptreden. I denne avisa skriver Andreas Hompland om Storbynatt at Harald Eia der «grip til enkle triks for å drita ut intervjuobjekt». Han tolker det som et forfall for Eia etter Hjernevask-serien.

Men Hompland er seint ute, og nokså personfokusert. Det han sier om Eia har blitt sagt om en hel generasjon komikere i drøye ti år nå, under overskriften «den nye humoren». Allerede i 1998 skrev Sturle Scholz Nærø oppbrakt i Aftenposten om «intrikat kynisme og smilende råskap». Det er på tide å ta et større overblikk over fenomenet.

Denne generasjonen av komikere utgjorde en forskjell fra de forrige blant annet fordi den brakte med seg et økt aggresjonsnivå inn i norsk mediehumor. Otto Jespersens aggresjon mot Kjell Magne Bondevik i Torsdagsklubben og Eia/Johansens aggresjon mot Finn Kalvik i Åpen Post var nokså utenkelig på norsk TV før konkurransetida på 90-tallet.

Det betyr ikke at tidligere humor var så aldeles uskyldig. Arthur Arntzen drev med grovkornet lytehumor og Dag Frøland gjorde narr av nynorskfolket fra Chat Noirs scene. Når den nye humoren likevel har tatt aggresjonsnivået et skritt videre, er det blant annet fordi den går ut over virkelige, navngitte personer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Like viktig, men mindre opplagt, er måten komikerne går løs på disse personenes manglende evne til å møte forventninger om hvordan man opptrer i dagens medier. Ett av favorittgrepene til utøverne av den nye humoren er å gjøre narr av manglende mediekompetanse. De kaster seg over det som røper manglende kunnskap til medienes sjangere og væremåter, de synes å ha en aversjon mot alt som er kommunikativt corny, famlende og ubehjelpelig.

Dermed byr mediehumoren på en ny form for risiko for dem som kommer i direkte kontakt med den. I NRKs monopoltid ble den humoren som hadde brodd, forventet å sparke oppover. Den skulle være risikabel bare for maktmennesker. Virkeligheten var mer komplisert. Stutum-skikkelsen, for eksempel, var en satire over folkelig innskrenkethet.

Mye av satiren sparket oppskriftsmessig oppover, men på en nokså pyntelig måte. Mediehistorikeren Leif Ove Larsen har vist hvordan man i en av de viktigste satireseriene fra sekstitallet, Skjermbildet, holdt seg unna nærgående karakterisering av ledende norske politikere. Man gikk etter politikerrollen, mer enn etter individuelle politikere. Også i Storbynatt går man av og til etter elitene, men det vil typisk skje som en humoristisk kommentar til hvordan de ikke behersker mediene.

I innslaget med NAV-direktøren 18. november kommenterte Harald Eia og Bård Tufte Johansen utklipp av en Brennpunkt-dokumentar som handlet om NAVs motstand mot å anerkjenne kvikksølvforgiftning hos tannlegeassistenter. De to blottla i detalj først hvordan NAV-direktøren uttalte ord feil under press, så hvordan blikket hennes vek, så hvordan setningsmelodien flakket. Viljen til å avsløre manglende mediebeherskelse var det ingenting å si på. Viljen til å avsløre hva NAV-direktøren egentlig hadde sagt eller gjort for noe galt, merket man mindre til.

Det spørs om noe slikt i det hele tatt kvalifiserer til å sparke oppover i tradisjonell forstand. Eia og Johansen har tidligere gjort narr av hele denne litt klisjépregede måten å snakke om humorens formål på. De legger gjerne stadig flere lag av humoristisk distanse mellom seg selv og saken, slik de har gjort moro av sin egen status som utdritere i Storbynatt-innslag etter 18. november. Slik skaper de avstand til tanken om at de sparker i noen som helst retning.

Noen av de vennlig innstilte har tatt slike håndgrep for god fisk og ment at problemet til de som reagerer negativt på den nye humoren rett og slett er mangel på evne til å skjønne at den ikke er for dem. «Om enkelte vel vaksne kjenner seg ekskludert i møte med denne nye humoren, har dei bare godt av det», mente Jan Zahl i Dagbladet. Så har man de som prøver seg på en brutal kjekkastone. I etterkant av kontroversen om Finn Kalvik i Åpen Post, fikk Eia og Tufte Johansen dette spørsmålet av en Natt og Dag-journalist: “Det er plutselig en tendens til at sånne dustefolk skal få oppreisning. Er ikke det jævla døvt?”

Den nye humoren kan tidvis kan være en utfordring å forstå. Den er et uttrykk for at deler av fjernsynsverdenen blir stadig mer sofistikert, mer refleksiv og får et mindre enkelt forhold til verden omkring. Men slik kompleksitet gjør neppe elementet av risiko mindre, tvert imot.

I en situasjon der reglene er mer kompliserte og uoverskuelige, blir det lettere å trå feil for dem som skal være med i programmene uten å kunne bestemme over hvordan de blir laget. Den som skal være trygg på å komme godt ut av Eias og Tufte Johansens program, må være kommunikativt tilpasset på en hel rekke nokså uoversiktlige måter. Ikke for formell, ikke for nølende, ikke for nerdete, ikke for nærlingslivsglatt, ikke for klisjéfylt eller umusikalsk humørfylt. Det å gå støtt på denne linen, mens man viser fram den rette evnen til humoristisk distansering, er i realiteten bare ganske få forunt. Det dreier seg om en utpreget spisskompetanse, tegnet på en ny form for kommunikativ elite.

Denne eliten agerer som om hele spørsmålet om sparking oppover eller nedover ikke er så interessant. Som Eia spissformulerte det i et intervju så tidlig som i 1997: «Jeg kan godt ta en med makt, jeg kan godt ta en med psoriasis, det blir det samme. Det er bare latteren som teller». Eia og Johansen har erstattet satirisk sparking oppover med en spredning av aggresjon, usikkerhet og ubehag i alle retninger. Samtidig formidler de en følelse av at redningen ligger i det å bygge opp stadig nye lag av humoristisk refleksivitet og distanse. I så godt som alle Eia og Johansens programmer finner man en fascinerende kombinasjon av smertefullt ubehag og virtuos, lekende komikk.

Aggresjonen og ubehaget er neppe noe Eia og Johansen kaldt pønsker ut, selv om de er smarte folk. Når «den nye humoren» har nådd en såpass markant og varig popularitet, er det antakelig fordi den har gjenklang i publikums liv. Den representerer måter å tenke og være på som de kjenner igjen. Kanskje er det slik at den økte aggressiviteten i mediehumoren reflekterer et hardere og mer desillusjonert samfunnsklima enn det som preget sosialdemokratiets og NRK-monopolets velmaktsdager. Og kanskje kan blandingen av aggresjon og distanse heller sees på som en måte å takle det nye klimaet på enn som kamuflert slemhet.

Sikkert er det at den nye humoren er en humor for mediesamfunnet, for en generasjon som stadig mer speiler seg i mediene og som liker at det blir drevet gjøn med de medie-uvante. Men den nye humorens utøvere har åpenbare blindsider. Fremst blant dem er tendensen til å underspille aggresjonen. Både for dem som lager programmene og de som liker å se på, er det lett å late som om den ikke ordentlig finnes. Men aggresjonen har reelle konsekvenser for omdømmet til de som rammes, og slett ikke alle har gjort noe for å fortjene den.

Den nye humoren er spesielt godt egnet til å illustrere et poeng med mer generell gyldighet: Humor er sjelden så uskyldig som den gir seg ut for.