Ubehaget i kulturen

Refleksjoner rundt uheldige affekter i anmelderiet.

GIFT: Marianne Mjaaland er lege, psykiater og forfatter. Kjetil Unneberg pensjonert gastrokirurg. De er gift med hverandre for andre gang og har fem felles barn. Foto: Sturlason / Gloria Forlag
GIFT: Marianne Mjaaland er lege, psykiater og forfatter. Kjetil Unneberg pensjonert gastrokirurg. De er gift med hverandre for andre gang og har fem felles barn. Foto: Sturlason / Gloria ForlagVis mer
Meninger

Under overskriften «Denne boka burde ikke vært utgitt» anmeldte Cathrine Krøger vår roman «Samtaler fra et ekteskap – en kjærlighetshistorie» (Dagbladet 6. april). At en anmeldelse er negativ, må vi som forfattere tåle. Vi må også forholde oss til at en anmelder nødvendigvis er subjektiv. Men vi hadde forventet at anmelderen forholdt seg til romanen og ikke antakelser som ligger utenfor romanens horisont.

Anmelderen erkjenner at hun er «utmattet og sosete i hodet» etter endt lesing. Denne erkjennelsen er også uthevet som en slags ingress for anmeldelsen. Hun feilsiterer intervjuer med forfatterne som belegg for at romanen ikke er roman, men en «sann historie».

Som forfattere forbeholder vi oss retten til å uttale oss om på hvilke måter vårt eget liv er grunnstoffene i en roman. Men vi synes det er rimelig å forvente en balansert gjengivelse av sitater og kontekst. Og hvilken betydning det skulle ha at forfatterne har sittet i hver sin etasje og skrevet, er ikke opplagt for oss. Hadde det gitt boka mer romanpreg om vi hadde sittet i samme etasje?

Sitatfusk og sviktende logikk bremser ikke Krøger. Premisser som ligger utenfor selve romanen blir omdreiningspunkt for hennes fortolkning, som er gjennomgående negativt ladet. Hun tillater seg å ironisere over valg av tittel. Hun hopper raskt over «enkelte fine partier». Framstår indignert over hovedpersonenes «høye menneskeforbruk» og «uttalte forakt» for sine erobringer. Derfor tar hun seg i «å håpe at dette er ren fiksjon».

Da tennes vårt håp også, om at hun skal lese boka på sine premisser: som roman. Men nei, dette blir for problematisk for Krøger. Hun anfører som grunn at romanprosjektet etter hennes mening «faller sammen». At hun ikke anerkjenner bevisst floskelbruk som et litterært virkemiddel, er så, som kritiker er det hennes rett. Men når ble litterær kvalitet et argument for å sjangerbestemme en tekst?

Krøgers dom over litterær kvalitet er ikke bare tilstrekkelig for å sjangerbestemme. Det gir henne også anledning til å spekulere uhemmet i forfatternes motiver.

I motsetning til «gode forfattere», bruker vi ifølge Krøger romanformen som «et påskudd til å skrive om vårt ekteskap». Som leser mener hun nemlig å kunne «merke» at det fiktive «bare er et ferniss». Selve drivet i boka, hevder hun, skyldes ene og alene at dette er en sann historie. Når ble driv et argument for «sann», i betydningen «biografisk»?

Videre påstår anmelderen at vi har benyttet ulike spesifiserte grep for å kamuflere identiteten til virkelige personer. Vi har vanskelig for å forstå hvordan Krøger kan mene å ha kjennskap til vår litterære prosess og våre litterære grep.

Deretter beveger hun seg motstandsløst over i en virkelighet hun heller ikke kan vite noe om, nemlig forfatternes egen forførerpraksis. Hun lever seg inn i hvordan påståtte ofre må ha opplevd dette.

På bakgrunn av disse spekulasjonene konkluderer hun med at ikke bare er dette virkelighetslitteratur, men et «skrekkeksempel» på slik litteratur. Den skulle derfor ikke vært utgitt. Bare forfattere som Hjorth og Knausgård kan bevege seg i samme landskap. Skal man fortolke det slik at det etiske dermed underordnes estetikken?

Ironisk nok trekker hun fram en løsrevet replikk, som også hun med noe velvilje kunne ha forstått var ironisk ment, om at boka er skrevet for å få oppmerksomhet. Avslutningsvis roser hun likevel forfatterne for en modig samtale mellom et ektepar. Hun synes bare ikke at den kommer henne og offentligheten ved.

Anmelderen er ikke den første som opplever ubehaget i kulturen som, ja, ubehagelig.

Men hadde hun tillatt seg å trekke pusten og ventet til affektene kjølnet før hun festet analysen til papiret, kunne hun kanskje fått distanse nok til å sortere ut og tåle sitt eget ubehag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.