PETIT-NIHILISMEN: I debutromanen «De svarte skiltene» spør Lars Mørch Finborud blant annet hva som skjer når hans generasjon vokser opp, med det han kaller petit-nihilisme og fortumlede ideer om å skrive sitt verdensbilde på verden. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PETIT-NIHILISMEN: I debutromanen «De svarte skiltene» spør Lars Mørch Finborud blant annet hva som skjer når hans generasjon vokser opp, med det han kaller petit-nihilisme og fortumlede ideer om å skrive sitt verdensbilde på verden. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ubehaget i samlerkulturen

Lars Mørch Finborud skulle skrive om kunst, skyld og absurd materialisme, men endte et godt stykke inne i Anders Behring Breiviks hode.

Les anmeldelsen av «De svarte skiltene» her.

Det er bare å merke seg navnet: Lars Mørch Finborud (32) har med «De svarte skiltene» levert årets norske romandebut så langt.

Kritikerne roser ham for hans barokke språk, skjeve humor, effektive bruk av thrillerkonvensjoner og presise og ubehagelige samfunnssatire. På rundt 200 sider rekker Finborud å stiller spørsmål ved kunstens vesen, vår fetisjisering av kunstneres etterlatenskaper, samfunnets uvilje til å konfrontere det såre og skammelige, samt det han kaller petit-nihilismen, ulmende under sosialdemokratiets beskyttende vinger.

Dette har Finborud gått og gjæret på lenge, parallelt med jobben som kurator på Henie Onstad Kunstsenter, der han blant annet står bak den retrospektive utstillingen I Want the Beatles to Play at My Art Center!, og boka «Mot det totale museum» (Forlaget Press 2012).

Kunsthistorikeren Finborud, som også studerte litteratur under Stig Sæterbakken på Nansenskolen, har bakgrunn som rapperen Lasarus i rapgruppa Uro og som programleder i NRK P2. Han driver også plateselskapene Plastic Strip og Prisma, sistnevnte på vegne av Henie Onstad. Finborud har gravd fram og restaurert en rekke obskure norske innspillinger, fra jazzfunk via prog til kristenmusikk, og står med eklektisk og sikker smak fram som landets fremste arkivar og kurator innenfor musikkfeltet. Skulle det bli tid til overs, skriver han artikler for Morgenbladet og Vinduet. Puh.

— Det går, så lenge man ikke har prioritert familie og ikke tar arbeidsmiljøloven så nøye. Men jeg prøver å ikke overstige den magiske grensen på 200 prosent, sier Finborud til Dagbladet.

Jutegnask I «De svarte skiltene» arver hovedpersonen huset til bestemoren, en globetrottende eventyrfigur av en bohemtype som har samlet en enorm mengde merkelige gjenstander fra sin omgang med det tjuende århundres største kunstnere og kulturpersonligheter.

Tenk Pablo Picassos sprukne kondom, Snoop Doggs pølseserviett eller løyromrester fra Sverre og Ingrid Fehns sankthansfest på Hvasser.

I Finboruds univers heter relikviene jutegnask. Dagbladet kan i dag, eksklusivt, presentere etymologien:

— Det er egentlig et begrep som ble brukt av noen på Steinerskolen om når damer kom inn i fargerike, flagrante antrekk og strikkeluer. «Nå har de tatt på seg jutegnasket!», forklarer Finborud.

Kunst og ikke-kunst Bestemors jutegnask viser seg å ha betydelig markedsverdi. Finborud vil vise oss hva som skjer når skillet mellom kunst og ikke-kunst oppheves:

— Jeg vil se på konsekvensene av at man ikke bare ser på kunstnerens arbeider, men også på svettehåndkleet, og de gjenglemte, oljete skruene fra verkstedet. Det kan også leses som en kritikk av en avansert, absurd materialisme som er veldig altoppslukende.

Det var under et opphold i New York at Finborud for alvor ble oppmerksom på den omseggripende fetisjiseringen av kunstneres etterlatenskaper:

— Det er ikke en materiell verden der hus eller Rolex-klokker gjelder. Man samler i stedet på besjelede relikvier som gir eieren sjel. Da Marlon Brando døde, solgte de hele huset hans, fra håndklærne til den gamle PCen. Ingmar Bergmans Post It-lapper gikk for 17.000 kroner på auksjon, noen hadde bøffa dem fra kjøleskapet hans.

Finborud avviser at fenomenet er begrenset til kjøpesterke representanter for kultureliten:

— En venn av meg har sneipen Dave Grohl stumpet etter en konsert på Oslo Spektrum på veggen. En annen har et trehjul fra en kjerre oldefaren startet familiegården med. Det er en generell tendens til å gi tingene liv.

Nerd som hedersbetegnelse Som kunsthistoriker og samler vet Finborud hva han snakker om. Bokas fantasifulle katalogpartier, der jutegnasket presenteres, er tettpakkede med kunsthistoriske og populærkulturelle referanser. Finborud legger ikke skjul på at han er en uhelbredelig nerd:

— Jeg er til og med medlem av Oslo Nerd Army, et dj- og samlerkollektiv. Nerd er blitt en hedersbetegnelse i samfunnet. Det handler om selvhevdelse, om å vise at man har koll. Men grundigheten og spisskunnskapen og fingerspissfølelsen nerdene utvikler er unik, sier Finborud, og tenker seg om:

— Herregud, hva er jeg blitt — en trettiåring som omgir seg med døde mennesker! Vi driver jo alle med disse prosjektene, kartlegger verden på vår måte, og det jeg egentlig vil vise er hvordan de alle faller til grus.

Fiksjon i fiksjonen I bokas andre fortelling selger barnebarnet jutegnasket på nettauksjon, og bruker pengene til å produsere svarte skilt som skal geriljaopphenges i byen som et bekmørkt motstykke til de kulturhistoriske blå skiltenes oppbyggelige fortellinger.

Et desperat, håpløst prosjekt. Historien mørkner klaustrofobisk, men tar slutt før den rekker å velte helt ut i avgrunnen.

Hovedpersonens samarbeidspartner, Gustimoldo, er fysisk fraværende i handlingsforløpet. Som leser mistenker man at han er en fiksjon i fiksjonen, som slåsskjempen og terroristen Tyler Durden i David Finchers «Fight Club». Finborud smiler lurt.

— Jeg skal ikke si hvor jeg står i det spørsmålet, men jeg forsøkte å skrive inn en ambivalens. Han kunne være en Tyler Durden, ja. Eller en Knight Templar.

Breivik-fornemmelser Med sin bakgrunn fra et graffitimiljø på Oslo Vest med tangeringspunkter mot Anders Behring Breivik, fikk Finborud sterke Breivik-fornemmelser mens han skrev boka:

— Breivik var en venn av venner og bodde rett nede i gata. Det traff veldig hardt når jeg skrev boka. Hva skjer når min generasjon vokser opp? De gylne, because I'm worth it-folka, med «realize yo ass»-slogan tatovert i panna av foreldrene. Hva skjer når alle skal skrive sitt eget verdensbilde på verden? Jeg tar tak i et av grunnelementene i frykt, som med Breiviks Knights Templar: Man vet aldri helt om disse personene eksisterer, det er det som er noe av prosjektet deres. Gustimoldo-figuren kan sees på som en representant for petit-nihilismen i det vestlige samfunn. En person som flørter med alt det vonde, innenfor trygge rammer. Han kunne aldri sittet nede i Kabul, men det trygge sosialdemokratiet gir ham en herlig vegg å slå mot.

LES anmeldelsen av «De svarte skiltene» her.

Førstkommende søndag kl.13 leder Lars Mørch Finborud en omvisning i «I Want the Beatles to Play at My Art Center!», den retrospektive utstillingen av tidsbasert kunst han har kuratert på Henie Onstad Kunstsenter. Klokka 14 holder vokalist Sidsel Endresen og gitarist Stian Westerhus konsert i studioet samme sted. En flott «double bill» for kunstinteresserte en søndag formiddag.