Ubehaget ingen vil ha

TV-serien om Hannibal Lecter opphøyer seriemordere til kunstneriske genier.

OVERLEGENHET:  Når vi får se romantiserte seriemordere drepe på film med iskald, kunstnerisk presisjon, er det en påminnelse om vår egen normalitet og moralske overlegenhet. Mads Mikkelsen spiller Dr. Hannibal Lecter i den nye serien. Foto: Brooke Palmer / NBC / AP
OVERLEGENHET: Når vi får se romantiserte seriemordere drepe på film med iskald, kunstnerisk presisjon, er det en påminnelse om vår egen normalitet og moralske overlegenhet. Mads Mikkelsen spiller Dr. Hannibal Lecter i den nye serien. Foto: Brooke Palmer / NBC / APVis mer

TVNorges nye serie, «Hannibal», er for mange et gledelig gjensyn med vår populærkulturs mest populære kannibal og seriemorder. Hannibal Lecter er opprinnelig en litterær konstruksjon av Thomas Harris, en tidligere journalist med kriminalitet i USA og Mexico som spesialområde. Harris har skrevet fire romaner om Hannibal; «Red Dragon», «Nattsvermeren», «Hannibal» og «Hannibal - ondskapen våkner». Alle disse titlene har også blitt filmet, men før filmatiseringen av «Nattsvermeren» i 1990 var Hannibal en obskur, litterær figur. Med Anthony Hopkins´ gnistrende, Oscar-vinnende tolkning ble den galante og høykulturelt skolerte psykiateren transformert til et populærkulturelt fenomen.

akkurat som i «Red Dragon» (også filmet som «Manhunter» av Michael Mann i 1986) og «Nattsvermeren», tar ikke historiene som blir fortalt i den nye tv-serien bare utgangspunkt i Lecters egne drap og påfølgende konsumering av ofrenes organer. Fordi serien også handler om etterforskerne, tar den i tillegg til å presentere Hannibal også for seg jakten på andre seriemordere. Handlingen i serien utspiller seg nemlig i tiden før handlingen i «Red Dragon», da Lecter allerede er fengslet og institusjonalisert for sine forbrytelser. Serien presenterer altså Lecter som aktiv seriemorder, selv om vi i løpet av de tre første episodene bare har fått subtile hint om hans sans for menneskekjøtt.

I likhet med en annen aktuell tv-serie, TV2s «Criminal Minds» (inne i sin 8. sesong), skildrer «Hannibal» drap på en måte som tar vold i tv-fiksjon til nye nivåer. Drapene i disse seriene er så sofistikerte og spektakulære, men samtidig så bestialske og ondskapsfulle, at de står i fare for å elevere selve drapene til briljant samtidskunst. I de tre første episodene av «Hannibal» møter vi en morder som fjerner og spiser ofrenes organer, uten at likene noen gang blir funnet, deretter en morder som holder ofrene i kunstig i live og kultiverer dem i sin egen, soppbefengte hage.

Med et minimum av kjennskap til virkelighetens seriemordere, vet man at slike utstuderte framgangsmåter og såpass konstruerte motiver sjelden eller aldri har forekommet. Riktig nok har det eksistert seriemordere som har spist deler av ofrene sine, som Albert Fish og Jeffrey Dahmer, men de fleste seriemordere har drept ved hjelp av kvelning, kniver eller skytevåpen. De har enten latt ofrenes kropper bli funnet, eller likene har blitt oppdaget på grunn av deres egne feil. De har ikke laget installasjoner og performancer av drapene sine. De fleste seriemordere har vært psykopater, som har vært drevet av hat mot seg selv eller andre, eller traumer fra omsorgssvikt i barndommen. Men det betyr ikke at de har hatt ønsker om eller ressurser til å spise menneskelever med favabønner og Chianti-vin, eller å vandre i sin egen eng av pustende nesten-lik. Framstillingene i «Hannibal» og «Criminal Minds» bidrar derfor til å opphøye drapshandlingene til geniale kunstverk.

Før «Criminal Minds» kom på lufta i 2006, hadde den siste tendensen innenfor seriemordersjangeren vært å filme historiene om virkelighetens mordere. På 2000-tallet ble biografiske filmer om Fish, Dahmer, Ted Bundy, John Wayne Gacy og Aileen Wuornos produsert på løpende bånd. Etter min mening er fortsatt John McNaughtons «Henry: Portrait of a Serial Killer» (om Henry Lee Lucas) filmhistoriens beste seriemorderfilm. Disse filmene uttrykker ikke behov for å glorifisere morderne og heller mer mot mørk skittenrealisme. Når man sammenlikner de geniale trekkene morderne i «Hannibal» tillegges, med måten de nevnte seriemorderne opererte på i virkeligheten, forstår man at Hannibal bare er skapt for å underholde og tilbyr seerne voyeuristisk glede over å få oppleve et innblikk i et forstyrret, men briljant sinn. Disse framstillingene av seriemordere vil oss ingenting, og forteller oss ingenting om hva vold virkelig er og innebærer for pårørende og ofre.

Når vi får se romantiserte seriemordere drepe på film med iskald, kunstnerisk presisjon, er det en påminnelse om vår egen normalitet og moralske overlegenhet. Men de animalske trekkene ved mennesket bør også settes inn i en ramme der vold oppleves som så rå og fatal at den påvirker oss også etter at vi har forlatt salen eller slått av tv-en. Jamfør volden i filmer som «The Killer Inside Me», «Irreversibel» eller «Benny’s video». Alle disse filmene inneholder drap som seeren alltid vil huske, fordi volden er realistisk, overrumplende og særdeles brutal. Det er den romantiske bestialiteten i medieprodukter som «Hannibal» som skaper avstand til vold i det virkelige livet, og det er dette som gir oss en uvirkelig følelse i kontakt med ekte vold.

Problematikken ved å vise underholdende vold på TV, er ikke et spørsmål om graden av det grafiske man kan skildre volden med. Det er heller ikke et spørsmål om de forulempede eller heroiske rollefigurenes mulighet til å oppnå hevn over sine fiender - eller rettferdighet overfor fiender av samfunnet - som er problematisk. Med filmskaper Michael Hanekes ord må vold på film og TV heller være et spørsmål om det moralske ved at vold kan være underholdende overhodet.

«Hannibal» har potensial til å bli en alvorlig utforskning av menneskelig ondskap og etterforskningen av grusomme forbrytelser, men serieskaperne velger heller å gjøre fiksjonen til kjapp, glatt og lett underholdning med innslag av drap som kunst. Som all voldsfiksjon i dag, må tydeligvis den nye serien om dr. Lecter tilfredsstille samtidens økte toleranse for hvor ondskapsfull og bestialsk underholdning kan bli uten å tippe over i kvalmende ubehag. For ubehaget vil jo ingen ha. Det kan man nemlig risikere både å huske for alltid, og bli berørt av.

Følg oss på Twitter