HAN SOM HUSKET KRIGEN: Mattis Herman Nyquist som Tony, et sveitsisk rotehue som en dag får et lass med ubehagelig kunnskap i hodet. Svein Roger Karlsen som eneboeren i skogen. Foto: Dag Jenssen
HAN SOM HUSKET KRIGEN: Mattis Herman Nyquist som Tony, et sveitsisk rotehue som en dag får et lass med ubehagelig kunnskap i hodet. Svein Roger Karlsen som eneboeren i skogen. Foto: Dag JenssenVis mer

Ubehagets komedie

Av og til treffer sannheten deg i hodet. Det er de ulykkelige som husker. De lykkelige glemmer. Og historien blir til historier.

TEATER: Lukas Bärfoss er en av Europas store unge dramatiker. Han vrir sine historier rundt sitt publikum.

Resultatet er mørk komedie, en beisk og samtidig undrende satire over et folk og et land som så seg best tjent med å glemme. Det fantes en andre verdenskrig og et naziregime, men Sveits var ikke med. Eller var de det?

Visuelt lekker
Peer Perez Øian regisserer sin første hovedsceneoppsetning på teatret med en visuelt lekker produksjon i balansepunktet mellom kunst og kitsch, sorg og satire, dikt og sannhet. Det skjer i samarbeid med scenograf Etienne Pluss, som leverer en lekker, renlinjet scenografisk løsning med rom for visuelle overraskelser. Her åpner luker seg, som i sveitsiske gjøkur, samtidig som selv hovedgrepet i scenografien understreker hvor ustøtt vi alle balanserer seg gjennom livet.

Tony er en ung mann fra Sveits. Han er en snill fyr, han har bare aldri drevet det til noe. En dag klatrer han opp i en konteiner for å se på en gammel båndopptaker. Da får han en tjukk bunke bøker i hodet. Og noe skjer: Hver side i bøkene sitter spikret i hodet han. Han husker hvert semikolon av tjue tusen sider.

Sidene er fra en faktisk eksisterende rapport, granskningen av Sveits oppførsel under krigen. Rapporten er underkjent og fortiet. Det er bare Tony som husker hvert ord.

Teaterreise
Slik starter en slags pikaresk teaterreise mellom forskjellige miljøer: En psykiatrisk anstalt, et besøk til den tidligere granskeren: Hans ambisjon er nå å katalogisere knapper.

Reisen går videre til eneboeren i skogen, den desillusjonerte jouranlisten som aldri klarte å skrive de hyggelige reportasjene folk og redaktører ville ha. Neste besøk er hos den revolusjonære lokalradioen, der radioprogrammet er sjeldent programmatisk. Ingen lytter til Tony, med unntak av kunst-impressarioen, som hører lyden av kunst - og penger - i Tonys stemme på radioen.

Han har talegaver og definisjonsmakt, og sikrer Tony en plass i den sveitsiske offentlighet: I ett av fjernsynets mange hjernedøde talentshow: Mannen som ved et uhell husker alt som skjedde under krigen, konkurrerer nå med en gul plysjelefant på hodet.

Paradoksene er at den glatte kunstimpressario også kan si noen viktig om kunst, mens den overlevende fra konsentrasjonsleir vil ikke huskes, han vil helst glemme. Og psykiatrien vil erstatte de sanne minnene med nyttigere kunnskap, de vil gjøre Tony til gangs menneske. Satirn er like tvetydig som den er sylskarp.

Perez Øian legger mye arbeid i regigrep og spill i hver enkelt karakter, men på premieren var det fortsatt mer energi i hver skuespiller enn mellom dem.

Varme
Mattis Herman Nyquist gjør noe fint i skildringen av den alminnelige mannen som plutselig er blitt bærer av nasjonens vonde hukommelse - det er en varme der som bærer det groteske som også er i forestillingen. Det er oppriktigheten i skikkelsen gjør historiene fra krigen så såre, så vanskelige å forholde seg til for nasjonen som bare vil glemme sin krigsinnsats.

Resultatet er en utfordrende oppsetning. Den får oss til å tenke videre, der det samtidig er lagt stor vekt på å være både tilgjengelig og underholdende. Det gir et ekstra lag med ironi over en satire som også handler om hvordan vi gjerne lager historier i stedet for å fortelle historien slik den er.

Dette er en ny sterk og annerledes komedie, og et modig repertoarvalg på hovedscenen. Det er dimpelthen en anledning til å le av noe intelligent.