Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

FN-sjef:

Ubehandlede traumer etter tortur bremser integreringen

Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur.

Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur.
Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur. Vis mer
Meninger

Kroniske smerter, store søvnproblemer, angst, depresjon, skam, isolasjon, misbruk, nedsatt funksjonsevne, fattigdom og stadig tilbakevendende minner om torturkammeret: Mennesker som har opplevd og overlevd tortur kan i mange tiår etterpå leve med ødeleggende konsekvenser som rammer både dem selv og deres nærmeste. En ny rapport fra Røde Kors viser at Norge må ta et krafttak for å sikre at torturofre som lever i Norge, blir identifisert og rehabilitert.

Norge trenger et spesialisert rehabiliteringssenter for torturofre. Tidlig oppsporing og behandling av torturofre vil både komme ofrene, deres familier og det norske samfunn til gode.

Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur. Rapporten «Torturert og glemt?» viser at Norge både mangler oversikt over hvor mange de er og et tilfredsstillende rehabiliteringstilbud. Det er alvorlig for langt flere enn torturofferet.

Tortur er i sitt vesen utviklet for å umenneskeliggjøre offeret. En av mine kolleger fortalte om en pasient som sa følgende: «Jeg føler meg ikke lenger som en person. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg er en person mer». Tortur blir påført av et annet menneske, rettet mot et offer personlig. Dermed blir konsekvensene av tortur annerledes enn etter andre typer traumer. Den som blir torturert, er maktesløs. Bøddelen bestemmer over din skjebne, liv og død. Kanskje er identiteten din redusert til «nummer 81». En slik ekstrem maktesløshet fører til en fundamental mistillit til andre mennesker, spesielt til myndighetspersoner, til systemet og til om resten av livet i det hele tatt er verdt å leve.

Det internasjonale samfunn har gjennom årene etablert atskillige verktøy for å forebygge tortur, fra et absolutt forbud mot tortur i internasjonal rett til standarder for hvordan mennesker som er frihetsberøvet skal behandles. Men hva med torturofrene?

I vestlige land som tar imot asylsøkere, flyktninger og andre migranter handler den første utfordringen om å identifisere torturofrene. Identifisering er en forutsetning for rehabilitering, det er de færreste torturofre som selv oppsøker behandling. Dessverre blir torturofre ofte henvist til behandling svært sent. Faktisk er det ikke uvanlig at det går 10 år fra ankomst til mottakerlandet til offeret henvises til rehabilitering. Tidlig identifisering kunne altså hindret eller lindret et helt tiår med lidelse. Når mennesker går lenge med ubehandlete traumer, kan det både skade funksjonsevnen og bli et hinder for utdannelse og integrering på arbeidsmarkedet. Vi vet at torturofre som har fått effektiv rehabilitering, bidrar signifikant mer til samfunnsøkonomien og at de i mindre grad belaster offentlig velferd enn de som ikke er blitt rehabilitert.

Forskning viser dessuten at ubehandlete traumer ikke bare rammer voksne ofre, men også deres barn. Dette fenomenet kalles «traumevandring» eller sekundær traumatisering. I disse tilfellene ser vi at barna får noen av de samme symptomene som foreldrene, som alvorlige søvnproblemer, angstanfall eller vondt i magen og hodet. Spesialisert behandling tidsnok kan imidlertid hjelpe både voksne og barn. Derfor er det avgjørende at identifisering skjer så tidlig som mulig. De fleste land gjennomfører en helsesjekk av nyankomne asylsøkere. En slik helsesjekk er den beste anledningen for å avdekke om et mennesker er blitt utsatt for tortur og trenger hjelp.

Jeg vil på det sterkeste anbefale at Norge bygger opp et effektivt, landsdekkende rehabiliteringssystem spesielt for torturofre. Ideelt foregår rehabilitering av torturofre i uavhengige, spesialiserte enheter som samarbeider med det offentlige helsevesenet. Det kan være private institusjoner, ideelle organisasjoner eller stiftelser. Finansieringen av disse er fortrinnsvis statlig for å sikre ensretting på tvers av regioner og kommuner. Et slikt senter vil muliggjøre omfattende kvalitetssikring av rehabiliteringen av torturofre. Det kan vurderes fortløpende hvor effektiv innsatsen er på en rekke områder, som symptomlindring, familieforhold, medisinbruk, sosioøkonomiske forhold som inntekt og arbeidsevne, samt hvor store ressurser behandlingen krever.

Rapporten fra Røde Kors er et varsko. Nå er det viktig at myndighetene innser alvoret og sikrer at det blir bygget opp et nasjonalt rehabiliteringssystem i Norge.

Hele Norges coronakart