DEBATT

FN-sjef:

Ubehandlede traumer etter tortur bremser integreringen

Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur.

Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur.
Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur. Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Kroniske smerter, store søvnproblemer, angst, depresjon, skam, isolasjon, misbruk, nedsatt funksjonsevne, fattigdom og stadig tilbakevendende minner om torturkammeret: Mennesker som har opplevd og overlevd tortur kan i mange tiår etterpå leve med ødeleggende konsekvenser som rammer både dem selv og deres nærmeste. En ny rapport fra Røde Kors viser at Norge må ta et krafttak for å sikre at torturofre som lever i Norge, blir identifisert og rehabilitert.

Norge trenger et spesialisert rehabiliteringssenter for torturofre. Tidlig oppsporing og behandling av torturofre vil både komme ofrene, deres familier og det norske samfunn til gode.

Kanskje er det en fremmed tanke, men også i våre fredelige samfunn lever det mennesker som har opplevd tortur. Rapporten «Torturert og glemt?» viser at Norge både mangler oversikt over hvor mange de er og et tilfredsstillende rehabiliteringstilbud. Det er alvorlig for langt flere enn torturofferet.

Tortur er i sitt vesen utviklet for å umenneskeliggjøre offeret. En av mine kolleger fortalte om en pasient som sa følgende: «Jeg føler meg ikke lenger som en person. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg er en person mer». Tortur blir påført av et annet menneske, rettet mot et offer personlig. Dermed blir konsekvensene av tortur annerledes enn etter andre typer traumer. Den som blir torturert, er maktesløs. Bøddelen bestemmer over din skjebne, liv og død. Kanskje er identiteten din redusert til «nummer 81». En slik ekstrem maktesløshet fører til en fundamental mistillit til andre mennesker, spesielt til myndighetspersoner, til systemet og til om resten av livet i det hele tatt er verdt å leve.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer