Ubekvem fe minisme

HERREGUD!

Feministisk profilert debatt i det norske offentlige rom er så å si fraværende, og holder et kvalitetsmessig lavmål. Det er lett å være enig med Mari Teigen (13/3) i at det er grenser for hvilket barnehagenivå, for ikke å si ape-nivå vi kvinnelige kjønnsforskere skal være villige til å debattere på. Hvorfor forventes vi å ha interesse av å møte menn som ikke gidder å lære seg kjønnsteortisk elementær a-b-c, men frimodig debatterer i kraft av penisinnehav? Det vi tilbyr, er kompetanse og ikke et kjønnsorgan. Punktum. Likevel. Beate Solberg reiser en prinsippielt viktig debatt når hun spør om ikke også vi har et ansvar for deltakelse i det offentlige rom og omkostningene ved fravær (11/3). Agnes Bolsø gjør en flørtende avfeiingsmanøver (16/3) i kjent underdanig stil: Tenk at Menn debatterer kjønn en lørdagskveld! I Studentersamfundet i Trondhjem! Dét er stort, det.

Alle de tre debattørene går utenom et minefelt innenfor kjønnsforskningen: ubehaget. Vil vi delta i det offentlige rom utelukkende på våre, eller et bestemt sett «kvinnelige» - premisser, og krever vi på forhånd en garanti for at deltakelsen skal være behagelig? Min erfaring tilsier dessverre det. Men dette er en grunnholdning blant mange kvinnelige kjønnsforskere, en holdning som strekker seg langt utover deltakelse på offentlige arenaer. Også innad i det egne huset gjelder det å unngå ubehaget, man vil leke med de som tenker opportunt og forsker på den rette måten, dvs. stiller snille patriarkatskritiske, men ikke selvkritiske spørsmål. Eksklusjonsstrategiene er da også velutviklede.

FEMINISTISKE

forskere burde stille seg midt i det offentlige kampfeltet. Med vår kjønnskomptanse har vi mye å tilby. Eksempel: Den norske staten har øremerket forskning om seksualisert vold i en størrelsesorden som mangler motstykke i de andre nordiske land (20 millioner). Dette innebærer at kunnskap finnes. Men den ligger godt gjemt i forskernes skrivebordsskuffer, i alle fall finnes den ikke i det offentlige rom. Hvordan ble det slik? I Sverige finnes det ingen øremerket midler til forskning om kjønnsvold, men feminister - aktivister og forskere og politikere i samarbeid - har tvunget frem en kvalifisert offentlig debatt, dvs. kjempet frem et høyt kunnskapsnivå og en feministisk jævlar-anamma-holdning. Under sterk motstand. Naturligvis. Når Jan Guillou, som publiserer sine kjønnsfordommer heilvilt - enten det er blondiner han ondgjør seg over, eller middelaldrende dvs. triste akademiske feminister - møtes han høyt oppe på banen. Hver gang. Behagelig er det ikke, langt ifra. Men hva så?

Er ubehag så truende at norske kjønnsforskere velger den brede vei fremfor å bruke sin kompetanse? Hvorfor ikke heller se ubekvemhet og feminisme som naturlige følgesvenner?