Ubekymret liberalisme

FRIHANDEL: I Dagbladet 24. januar («Rettferdig handel 2008»), anbefaler Dag Ekelberg frihandel og markedsliberalisme som medisin for verdens fattige, fordi dette angivelig vil føre til at alle vil få det bedre her i verden.

Det er ikke overraskende, ettersom han er nestleder i NHOs og rederiforbundets velfinansierte tankesmie Civita. Men han er ikke fornøyd med liberalismens gjennomslag i utviklingsdebatten: «Det rådende idéklimaet i debatten om handelsspørsmål og markedsøkonomi synes imidlertid ikke å være i favør av ytterligere liberalisering og frihandel, snarere tvert imot.» Men hva om han stilte seg spørsmålet om hvorfor det er slik?

Hva om det kunne være at de sentrale stemmer i debatten om utviklingsland og fattigdom ikke lar seg overbevise av tallmaterialet Ekelberg legger fram som bevis på frihandelens velsignelser for verdens fattige? Hva om de praktiske erfaringene ikke stemmer overens med frihandelsretorikken?

Troen på det fornuftige i å la markedene styre seg selv dukker opp med jevne mellomrom i historien, alltid i nokså kortvarige perioder – for det fungerer ikke etter hensikten. Det ble konstatert allerede på slutten av 1800-tallet der frihandel led nederlag i land etter land. Nyliberalismen er seneste historiske variant av denne troen, politisk dominerende siden slutten av 70-tallet. Nobelprisene i økonomi til von Hayek og Friedman var tidlige signaler om et klimaskifte. Reagan og Thatcher var politiske ikoner for en nyliberal politikk, selv om Reagan selv i praksis ofte styrte etter motkonjunkturpolitikk. Siden da er internasjonale markeder blitt stadig friere og mer deregulerte, og det frie marked har spredd seg både på nasjonalt og internasjonalt plan. Hva er resultatet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

I denne perioden har i-land som USA opplevd både svekket arbeiderklasse og middelklasse, mens den rikeste 1 prosent av befolkningen igjen nærmer seg det velstandsnivå de var på før børskrakket i 1929, da de hadde 20 prosent av inntektene. Financial Times for 21.12.2006 viste at den rikeste 1prosent nå har 17 prosent av totalinntekten, mot 8 prosent i 70- og 80-årene. I Norge skjer det samme: Aftenposten den 1.4.2007 viste at kapitaleierne tar ut mer av kaka enn før. Lønnsgapet i denne perioden er et annet eksempel: Konsernsjefer i USA har økt sine lønninger betydelig i samme tidsrom.

I 1973 tjente en konsernsjef (CEO) i gjennomsnitt 23 ganger mer enn en gjennomsnitts industriarbeider. I 2004 tjente konsernsjefen 300 ganger så mye. Gjennomsnittsamerikaneren har knapt hatt reallønnsvekst siden slutten av 1970-årene. Vanlige husholdninger klarer seg ved å arbeide mer, ved at begge foreldre er yrkesaktive, de har lengre arbeidsdager og høyere gjeld. Dette er eksempler på at systemet ikke klarer å fordele. Frimarkedspolitikken fører til konsentrasjon av makt og rikdom på toppen.

Situasjonen for u-landene er sammenlignbar med disse forholdene. Vi ser at de landene som lykkes best er de som ikke følger resepten om liberalisering fra Verdensbanken og WTO. Og det er ikke overraskende, om man kjenner historien. Fra Venezias velmaktsdager via Storbritannias industrielle revolusjon, USAs opphenting og Sør-Koreas industrialisering er historien den samme: land beskytter sin industri i oppbyggingsfasen, for deretter å ønske frihandel for sine eksportvarer når man har oppnådd konkurransefortrinn. Adam Smiths teori om det frie markedet, og Ricardos arbeider om komparative fordeler ble en eksportvare da England ville hindre tollmurer for sine varer, ikke før. Generelt er det godt belegg for å si at land først ønsker frihandel når de er blitt industrielt konkurransedyktige – dette er en historisk konsistent konklusjon. Vi utfordrer Dag Ekelberg på å gi eksempler på land som har utviklet sin industri gjennom frihandel uten først å beskytte den i en oppbyggingsfase. (Det bør helst være andre eksempler enn koloniknutepunktene og bystatene Singapore og Hong Kong.)

Erfaringene tyder på at de frie markeder fører til økende forskjeller og kapitalopphopning, fattige land er ikke blitt rikere gjennom frihandel, og dagens finanskrise har sin rot i deregulerte, liberaliserte finansmarkeder. Det er ikke mange som fremdeles tror på at markeder overlatt til seg selv vil være «selvregulerende» og føre til velstand. Martin Wolf i Financial Times skriver på lederplass 5. februar 2008 at finanssektoren må reguleres.

Uten styring oppmuntrer sektoren til hasardspill med samfunnets penger, gir store fordeler til spekulanter og utsetter vanlige folk for tap og risiko. Wolf mener vi ikke har noe valg: «Effektive tiltak må treffes nå, før en enda større global krise inntreffer.» Selv Financial Times er i disse dager altså bekymret for utviklingen i de frie markeder, i motsetning til Civitas programmatisk ubekymrede liberalisme.