UORTODOKS: Han var gutteaktig i sin væremåte - uortodoks, ung og lys av sinn, skriver tidligere sjefredaktør i Dagbladet, John Arne Markussen. Foto: Kristin Svorte / Dagbladet
UORTODOKS: Han var gutteaktig i sin væremåte - uortodoks, ung og lys av sinn, skriver tidligere sjefredaktør i Dagbladet, John Arne Markussen. Foto: Kristin Svorte / DagbladetVis mer

Tor Erling Staff (1933 - 2018):

Ubetinget Staff

De siste årene savnet han «livet sitt». Vi andre savner samfunnsdebattanten og fyrverkeriet Tor Erling Staff.

Kommentar

Advokaten er gjerne representanten for Det Gode Selskap. Det var i utgangspunktet ikke enkle tradisjoner man skulle overta når man ble advokat i Norge på 60, 70- og 80-tallet. Riktignok har vi gode tradisjoner på rettssikkerhet - men på den annen side rommer jussens verden fortsatt et hav av borgerlighet og fordommer. Den gang var rammene enda trangere. Men 70-tallet var oppbruddstid med store samfunnsendringer. Makt- og elitekritikken vokste fram gjennom mer uavhengige medier, vi fikk en offentlighetslov og EF-avstemning i 1972, I USA inntraff Watergate og her hjemme sto velferdsstatens utvikling og kvinnefrigjøring høyest på agendaen. Og i 1978 beskrev Gudmund Hernes «det medievridde samfunn», der saker ble satt mer på spissen, polariseringen i offentlig debatt økte og ikke minst: Personifiseringen i journalistikken tiltok.

Tor Erling Staff kom til å passe som hånd i hanske inn i den nye tid selv om han i utgangspunktet slett ikke var noen samfunnsstormer og rebell. Han vokste opp på solsiden i Oslo, i et privilegert og beskyttet borgerlig miljø. Han ble konfirmert, gjennomførte militærtjenesten, var i Tysklandsbrigaden, giftet seg og fikk to barn. Grunnsynet var konservativt, men han hadde ikke noe hjerte i et politisk parti og sverget ikke til noen ideologi. Han hadde vært leder for Det norske Studentersamfund og ble senere direktør for Den norske Forleggerforening.

Gradvis oppdaget han at en del ting kunne vært gjort annerledes. Han vinket farvel til statskirken, ble pasifist og aktiv atomvåpenmotstander, og tok etter hvert avstand fra NATO. Så skilte han seg i godt voksen alder, før han mange år senere gikk hen og giftet seg med en mann. Underveis på reisen ble han en svoren vokter av mindretallsmeninger som tok avstand fra alt som luktet av gapestokk og flertallstyranni. Han var inkarnasjonen av en samfunnsfiende, omdiskutert og utskjelt for å være en narkoliberaler, nazi-forsvarer, mannegris, kvinneforakter og politihater.

Tor Erling Staff var et fordomsfritt menneske, en selvstendig og ukonvensjonell advokat som satte skole for mange av de som er kommet til senere. «Det er de klientene man må ta kaldt vann i fjeset for å klare å møte, som er de ideelle klienter. Det er de som setter forsvarerrollen på prøve», sa han.

Som forsvarsadvokat var Staff en uredd kriger, som samfunnsdebattant var han gjennomført politisk ukorrekt. Selv om han aldri ga uttrykk for det selv, må det ha kostet. Han var et følelsesmenneske, som brydde seg om klientene sine En stor del av dem var blant de mest marginaliserte og dypt foraktede i samfunnet. Mange ganger gikk han lenger enn hva hans rolle som forsvarer nødvendigvis krevde. Noen ganger var hans synspunkter så uforsonlige at han kunne bli irrasjonell og oppleves som støtende. Men under alle utsagn lå det en ekte tro på det gode i mennesket. Han så det som sin samfunnsplikt å framføre synspunkter som ellers ville bli tiet i hjel. For slik var han.

Mer enn Høyesterett, var lagmannsretten Tor Erling Staffs arena. For der kunne han snakke til, og med, mennesker. For ham var Høyesterett bare dokumenter og høytlesning.

Han likte seg beste i mindre rettssaler. Favorittlokalet var sal 26 i gamle Oslo Tinghus for der kunne han bevege seg nær både jury og fagdommere. For ham var det som skjedde i retten en menneskelig påvirkningsprosess. Han brukte ikke manuskript, og støttet seg knapt på notater når han gikk inn i prosedyren.

Hans store inspirasjon var teateret. Foran en rettsak kunne han forberede seg som en skuespiller foran en premiere. Han arbeidet seg inn i rollen til han plutselig visste hvordan han burde tolke den. En straffesak var for ham et levende spill der du også måtte være forberedt på å improvisere og bruke fantasien.

Med utgangspunkt i tidsånden og «det medievridde samfunn» på 70-tallet kom han til å danne skole. Den ukonvensjonelle advokatskole. Selv mente han at det hadde mest å gjøre med det liv han valgte å leve. På kontoret hadde han en svartmalt celledør fra Kongsvinger hjelpefengsel med luke og kikkhull. Han eide ingen dress. Trengte han en jakke til en anledning, så lånte han den. Ellers gikk han helst i strikkejakke og cordbukser. Han syklet. Han hadde ingen stresskoffert. Han hadde en ryggsekk. Både på kontoret og hjemme hadde han gyngestol. Der kunne han sitte og lytte til Brecht, Beethoven og Boomtown Rats.

Han var gutteaktig i sin væremåte - uortodoks, ung og lys av sinn, og en godhjertet ertekrok som trivdes på kafe med en espresso eller et glass hvitvin.

Den klienten han beundret mest var det han kalte «den ukjente soldat». Med det mente han «den unge, narko-nedslitte, - såkalt ressurssvake – gutten som klarte å beholde sin menneskelige verdighet, og som klarte å legge fram sin sak så enkelt, entydig og åpenbart at det ble helt stille i retten.»

Tor Erling Staff ble 85 år. De siste årene har hans fysiske helse vært svekket. Jeg møtte ham siste gang opp under jul 2016. Det manglet ikke på engasjement, humor og den gode replikken. På den sedvanlige godlynte måten fikk jeg mitt pass påskrevet, med klar beskjed om å ta godt vare på Dagbladet. Så la han til at han savnet «livet sitt».

Vi andre savner samfunnsdebattanten og fyrverkeriet Tor Erling Staff i rettssal 23 eller 26.