Ubrukelig lånekasse

Jeg sitter ved vinduet i leiligheten min i Paris og ser på høstbladene som blafrer i vinden. Noen rister voldsomt mens de klamrer seg fast til sine respektive greiner, mens andre allerede har sluppet taket og daler ned mot bakken i en potpurri av høstfarger der de støtt og stadig blir sparket opp i luften av forbipasserende parisere. Bevegelse. Konstant bevegelse. Man behøver bare feste blikket ved et blad, og det vil falle fra treet før man har kommet halvveis ned i tekoppen. Bevegelse er noe jeg har lært meg å sette pris på, og noe det ganske enkelt er mangelvare på hos Statens lånekasses kontorer.

3. august i år, like etter jeg hadde mottatt bekreftelse på at jeg var tatt opp ved Institut Catholique de Paris for et årsstudium i fransk språk og kultur, sendte jeg umiddelbart inn en søknad om stipend og lån til Statens lånekasse. Institut Catholique de Paris er godkjent av franske myndigheter og står også på Statens lånekasse sin liste over godkjente universiteter. I tillegg får jeg 60 ECTS (studiepoeng som er overførbare til mange universiteter i Europa, inkludert Norge) for fullførte to semestre.

Man skulle tro det var en enkel sak.

Jeg fikk kort tid etter en bekreftelse på mottatt søknad og beskjeden om at ventetida på behandling av søknader som min var 8 uker. To måneder. 60 dager. Det betydde at jeg ikke ville få svar på om jeg kunne motta finansiell støtte før semesterstart 24. september. I mitt tilfelle føler jeg meg ekstra utsatt siden jeg er den første fra Norge til å søke om støtte til dette studiet, og har dermed ikke den tryggheten at andre har fått støtte til det samme før meg. I starten var jeg naiv nok til å tro at kanskje, hvis jeg ringte inn til Lånekassen og forklarte min situasjon; at jeg ville bli nødt til å takke nei til studietilbud ved Universitetet i Oslo, reise til Paris ved studiestart uten å kunne skaffe meg et sted å bo siden jeg ikke visste om jeg måtte sette meg på et fly hjem igjen etter 2 uker – at de kanskje ville kunne hjelpe meg med å forkorte ventetida noe. Etter tre telefonsamtaler med tre forskjellige personer fra det man ironisk nok kaller "service"-telefonen, ble jeg nødt til å innse at Lånekassen bare er et dårlig smurt maskineri med et byråkrati uten like, der det sitter mennesker som ikke har autorisasjon til å uttale seg om noe som helst ved telefonrørene og bjeffer automatiserte svar inn i øret på deg. Jeg ble med andre ord møtt med en kald skulder og beskjeden om at det var ingenting en kunne gjøre og at jeg måtte smøre meg med en god porsjon tålmodighet, for alle måtte vente like lenge som meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Må alle vente like lenge som meg? Er det flere unge, norske studenter som sitter i et nytt og ukjent land, har begynt studiene, begynner så smått å få venner, men ikke vet om de bare kaster bort tida, bare for å få avvisning på grått papir fra Lånekassen hvilken dag som helst? Er det flere som risikerer å bli tvunget til å reise hjem med uforrettet sak, en tom bankkonto og et bortkastet halvår?

Om dette er tilfellet, er noe veldig, veldig galt. Men det er bare min mening.

Etter litt over to måneder fikk jeg svar fra Lånekassen, som lovet. Et svar som provoserte meg kraftig. I sitt brev ba Lånekassen meg sende inn en egenerklæring på videre planlagt utdanning etter fullendt «språkkurs», og minnet om at Lånekassen bare ga støtte i maksimum fem måneder til slik språkopplæring. Dette til tross for at jeg i min søknad har presisert klart og tydelig og lagt ved dokumentasjon på at jeg er tatt opp ved et årsstudium og at jeg vil få 60 studiepoeng som er overførbare til universiteter i Norge. Lånekassen har altså brukt to måneder på ikke å lese søknaden min ordentlig. Jeg sendte et brev tilbake der jeg nok en gang forklarte min situasjon og henviste til dokumentasjon vedlagt i min søknad.

Bladet jeg hadde stirret intenst på i over to måneder klamret seg fortsatt til greinen sin.

I dag er det siste dag i oktober, og jeg vet fremdeles ikke om jeg får støtte fra Lånekassen. Ved hjelp av venner har jeg klart å finne en leilighet der jeg kan leie et rom uten kontrakt, siden jeg fremdeles ikke vet hvor lenge jeg får bli i Paris. Mine hardt oppsparte kroner fra sommerens arbeid begynner å ta slutt, og usikkerheten rundt min finansielle situasjon begynner å kjennes på kroppen, både fysisk og psykisk.

Jeg forstår selvfølgelig at Statens lånekasse ikke kan behandle hver og en søknad etter enkeltpersoners situasjon og behov, og det forventer jeg heller ikke. Det jeg imidlertid forventer er at en norsk student ikke skal måtte vente i over tre måneder på saksbehandling. En skal ikke måtte flytte til et nytt land og begynne på studier i total uvisshet om hvorvidt en vil kunne fullføre året, eller om en bare kaster bort tid og utrolig mye penger. Hadde jeg ikke hatt såpass med oppsparte midler at jeg kunne klare meg den første tida på egen hånd, kunne jeg aldri tatt dette studiet. Og er det ikke derfor Lånekassen eksisterer, for å gi norske borgere de samme mulighetene for utdanning, uavhengig av økonomisk situasjon?

Jeg føler meg selvfølgelig privilegert over det faktum at den norske stat hjelper studenter økonomisk med både lån og stipend, jeg vet at det er slett ikke slik det fungerer i de fleste andre land i verden. Jeg synes imidlertid ikke at dette skal være noen sovepute. Har man et slikt tilbud, har man også ansvar for at det skal fungere så bra som overhodet mulig – og er virkelig over tre måneders saksbehandling av en relativt enkel søknad det beste Statens lånekasse kan tilby en utenlandsstudent?