Ubrukelige forbud

Er det mulig å forby seg fram til frihet?

FREDAG BRAKTE Aftenposten en skremmende meningsmåling. 77 prosent av dem som ble spurt ville nekte nazister retten til å arrangere offentlige møter. 68 prosent ville nekte rasister det samme. Men det stoppet ikke der: Et flertall av utvalget, som er statistisk representativt for befolkningen, ville nekte muslimske fundamentalister å arrangere møter. Høyreekstremister skulle nektes av 44 prosent, 30 prosent ville nekte venstreekstremister møterett. Slik gikk det helt ned til den ikke ubetydelige gruppa som ville nekte militærnektere å møtes. Hvor mange av oss som ville nekte folk å ha juletre til jul kom ikke fram, men bare 20 prosent av befolkningen mener at alle bør få holde møter. Selv er jeg svært betenkt betenkt over å la de øvrige 80 prosent møtes på noen måte. Hvem vet hva de ville kunne finne på.

ALVORLIGERE TALT - det er et stort problem at fire femtedeler av Norges befolkning ønsker å forby grupper med meninger man ikke liker å møtes. Det illustrerer hvor skjørt det demokratiet vi alle lever i egentlig er. Vi har ikke lyst til at de meningene vi ikke liker skal finnes, og hopper raskt over til at de bør forbys.

Og det er de 80 prosentene som ønsker forbud som er i samsvar med norsk lov, ikke de 20 prosentene som står for den prinsipielle ytringsfrihet. I Norge har vi forbud mot rasistiske ytringer. De henholdsvis 77 prosent som vil forby nazister å møtes, og 68 prosent som vil nekte rasister det samme, uttrykker Stortingets syn da de vedtok paragrafen som forbyr rasistiske ytringer. Det er en paragraf vi har fordi den skal fungere pedagogisk: Den sier fra hvilke synspunkter vi ikke vil ha i Norge. Men paragrafen er i praksis sovende. Beinharde og grotesk rasistiske utsagn er frikjent i norsk rett. Hvor pedagogisk det egentlig er, bør diskuteres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OG HVA OM rasismeparagrafen likevel virker pedagogisk, bare slett ikke slik den var tenkt? Hva om den lærer opp borgerne av landet til at det er en rimelig løsning å forby ytringer de ikke liker? Det er kort vei fra å forby offentlige rasistmøter til å forby «muslimske fundamentalister» samme rett. Da vil det for noen virke som et rimelig neste skritt å forby alle høyre og/eller venstreekstremister. Slikt er jo bare politisk renovasjon, litt snusfornuftig sentrumsekstremisme i praksis.

Jeg tviler på at den sovende rasismeparagrafen faktisk har avskrekket særlig mange rasister. Men jeg er redd den har gitt for mange ikkerasister en økt tro på at vi kan forby oss vekk fra slikt vi ikke vil ha. Det finnes en egen repressiv toleranse: Noen er så glad i menneskerettighetene at de vil forby dem som ikke vil respektere dem.

De meninger flest ønsker forbudt, er dem vi forbinder med vold og terror. Og hadde bare voldsmenn vært lovlydige, kunne verden selvsagt vært et enklere sted. Men voldsmenn, uansett begrunnelsen de gir for sin vold, har nå en gang det fellestrekk at de ikke følger loven. Et forbud mot spredningen av deres meninger vil lettere motivere enn avskrekke dem.

HVA FOLK ØNSKER forbudt, når de blir spurt i meningsmålinger, er ofte stemningsbasert, snarere enn begrunnet i rolig analyse. Slik vi har lover for å hindre privat hevn, må lovene være stabile og langsiktige for å hindre at samfunnet selv overoppheter. Når bombene smeller i London, er det lett å se seg om etter noen å forby, noen man slik tror man kan stoppe.

Men utfordringen er ikke å få drapsmennene til å holde munn, utfordringen er heller å få dem det gjelder til å snakke høyt nok til at man kan høre dem, identifisere dem og sette dem ut av spill. Menneskerettigheter læres best i kontakt med samfunn som faktisk praktiserer dem, og ekstremistiske meninger må møtes med motargumenter, ikke lovparagrafer. Tvinger man grupper under jorda, reduserer man bare muligheten for at de en gang skal se lyset.

SÅ GJENSTÅR DET også for det norske samfunn å se seg i speilet. Dersom det faller oss lett å ville frata annerledes tenkende møterett, hvor dypt stikker da vår egen respekt og forståelse for våre menneskerettigheter og vår ytringsfrihet?

FØRST FORBYR VI RASISTENE: Men hvor stopper vi da, egentlig? Meninger må møtes med motforestillinger.