UDI og asylbarn

ASYLBARN: I Dagbladet 6. oktober spør Olaf B. Halvorsen om norske myndigheter gjør nok for å følge FNs barnekonvensjon som forplikter mottaksland til å prøve å gjenforene enslige mindreårige asylsøkere med sine nærmeste. Halvorsen viser til en undersøkelse foretatt av Nasjonalt folkehelseinstitutt, der et flertall av bosatte asylbarn sier de har kontakt med familien i hjemlandet. Burde det ikke da være lettere for norske myndigheter å få gjenforent dem i hjemlandet?

For å gjøre det helt klart: Norske myndigheter er på linje med FN - normalt er det til barnets beste å bli gjenforent med foreldrene. Der hvor barnet ikke har et beskyttelsesbehov, vil vi derfor så tidlig som mulig prøve å finne omsorgspersoner i hjemlandet. Vi vet også - som Halvorsen skriver - at de færreste barn selv har bestemt at de skal til Norge. Som regel står voksne bak, og for mange barn kan økt materiell levestandard aldri oppveie savnet etter familien. Vi har derfor en bevisst holdning til at en oppholdstillatelse her ikke alltid er til barnets beste.

Men for å finne omsorgspersoner, er utlendingsmyndighetene ofte helt avhengig av informasjon fra barnet selv. Og - som Halvorsen skriver - er barna ofte ubetinget lojale overfor det oppdraget familien har gitt dem. UDI opplever derfor at de sjelden kommer med konkrete opplysninger om foreldrene, mange sier de er døde. At barna tør å være mer åpen i en anonym undersøkelse etter at de har fått innvilget opphold i Norge - enn under asylintervjuet med UDI - bør ikke være noen overraskelse. Når barnet heller ikke viser frem sikre ID-papirer, og de fleste av dem kommer fra land der det er liten tilstedeværelse både av norske myndigheter og internasjonale organisasjoner, blir oppgaven vanskelig.

Selv om utlendingsmyndighetene greier å finne omsorgspersoner, vil ikke det automatisk føre til en familiegjenforening. For vi har også et ansvar for å vurdere om dette er personer som faktisk kan gi barnet varig omsorg. I undersøkelsen kommer det frem at det mest vanlige for de enslige mindreårige asylsøkerne er kontakt med søsken. Søsken kan ikke automatisk bli pålagt omsorgsansvar.

Men også utlendingsmyndighetene håper at vi i større grad enn i dag vil greie å finne omsorgspersoner for disse barna. Nye spesialutsendinger som skal arbeide med retur på utvalgte utenriksstasjoner, vil derfor hjelpe til med dette arbeidet. For vi vet at en gjenforening ofte vil være det beste for barnet - og i disse sakene er det alltid barnas interesser vi jobber for.