UDIs sannhet

Hvem er det som er løgner og bløffmaker - asylsøkeren eller UDI?

I 2003 SATTE UDI

i gang en prøveordning der asylsøkere som oppga at de var under 18 år skulle «alderstestes.» Det skulle tas røntgenbilder av håndrot og jeksler for å bedømme hvor langt skjelettmodningen hadde kommet, i den tro at dette kunne gi en noenlunde presis angivelse av asylsøkerens alder. Høsten 2003 kunne UDI opplyse at røntgenbildene viste at to av tre av de testede bløffet. Slik UDI så det betydde dette at prøveordningen fungerte (flere kunne sendes hjem) og røntgenbilder ble innført som fast rutine. Mot slutten av 2003 ble ordbruken hardere overfor enslige mindreårige asylsøkere. Regiondirektør Bjørn Holden uttalte at «alderstestene» viste at ni av ti asylsøkere løy på alderen og at dette var straffbart.

UDIs stigmatisering av denne gruppen asylsøkere som løgnere og bløffmakere er både uklok og unødvendig. Mange har aldri eid et ID-kort og har ikke sikker kunnskap fra foreldrene om egen fødselsdato. Når UDI samtidig er gjort klar over av den medisinske ekspertise at bruk av røntgenbilder ikke er egnet til å si noe presist om asylsøkernes alder og at FNs Høykommissær for flyktninger ikke anbefaler denne metoden, grenser karakteristikken opp mot det menneskefiendtlige.

TIL TROSS FOR

kritikken fra medisinsk og juridisk hold opprettholder UDI bruken av røntgen. Senest i forrige uke opplyste avdelingsdirektør Paula Tolonen at UDI er fornøyd med «alderstestene» siden det har ført til en nedgang i søknader fra enslige mindreårige. Den medisinske og juridiske motstanden til bruk av røntgen hviler imidlertid hver for seg på så vektige argumenter at det er grunn til å stille spørsmål om UDI her ikke har gått alt for langt i å etterkomme regjeringens bestrebelser om å snevre inn hvem som er å anse som reelle asylsøkere.

UDIs beskyldninger om at røntgentestene viser at ni av ti lyver på alderen er ikke basert på medisinsk forskning. I 2000 anbefalte Den norske legeforenings sentralstyre sine medlemmer til ikke å medvirke til UDIs ønske om å bruke røntgen. Medisinsk kunnskap om skjelettmodning er for det første ment å anvendes først når fødselsår er kjent. Den omvendte måten UDI bruker analyse av skjelettmodning som en «alderstest» mangler helt det nødvendige forskningsgrunnlag og blir således som å sette kjerra foran hesten.

Skal røntgen absolutt brukes for finne ut noe mer om alder mener ekspertene at det i alle fall må legges inn et betydelig større slingringsmonn i konklusjonen når røntgenbildet gjelder en asylsøker. Det foreligger ingen forskning på hva som er normal skjelettmodning hos sørlige folkeslag, og når sykdomshistorie eller bruk av medisiner heller ikke er kjent må det benyttes et slingringsmonn på +/- 6 år. Til tross for advarslene bruker UDI resultatene som om de gjaldt hvite personer med kjent anamnese, noe som kun fordrer et slingringsmonn på 15 måneder. De ni av ti som UDI har stemplet som løgnere og bløffmakere behøver derfor ikke å være det.

UDIS MISBRUK

av medisinsk forskning har viktige rettslige konsekvenser. For det første fører bruken av røntgen til vilkårlighet i saksbehandlingen. Det er vilkårlig at «alderstesten» blir direkte avgjørende for spørsmålet om opphold, fordi UDI da oppfatter hele søknaden som lite troverdig. Det er også vilkårlig når UDI selv fortolker betydningen av sprik i resultatene når bilder av håndrot og tenner viser ulik alder. I praksis ses det ofte bort i fra det gunstigste resultatet, og andre ganger foretas et halsbrekkende «regnestykke» der alderen settes skjønnsmessig midt i mellom. Begge fortolkningene står helt uten medisinsk forankring og ikke kan kalles annet enn usaklig og tøvete. Hvem er det nå som er løgner og bløffmaker - asylsøkeren eller UDI?

For det andre så viser UDI manglende forståelse for flyktningbegrepet når de lar biologisk alder være avgjørende for asylsøknaden. Alder er relevant men ikke i seg selv et argument for at det foreligger behov for beskyttelse etter Flyktningkonvensjonen. Selv om et barn lett vil oppleve en trusselsituasjon ganske annerledes enn en voksen, så har hver og en krav på og må finne seg i at søknaden blir vurdert konkret. Det innebærer at en moden 17 åring ikke nødvendigvis har behov for beskyttelse mot forfølgelse, mens en umoden og ressurssvak 19 åring kan - blant annet som følge av sin relativt unge alder - oppfylle kravene til å være flyktning.

FORDI HVER ENKELTS

situasjon skal vurderes konkret anbefaler FNs Høykommissær for flyktninger at det foretas modenhetsundersøkelser isteden for røntgen. Modenhetstester gir verken bedre eller dårlige svar på når asyl-søkeren er født, men dette er en test som er meningsfull i forhold til det vurderingstemaet som UDI skal forholde seg til. Likevel avviser UDI behovet for å foreta slike undersøkelser.

Høykommisærens retningslinjer er ikke bindene for Norge, men når en rekke andre europeiske land enten ikke ønsker eller har gått i fra bruk av røntgen kan UDIs praksis innebære et brudd med folkeretten. UDI utviser heller ikke noe godt demokratisk sinnelag når de ikke har drøftet offentlig hvorfor de ikke ønsker å følge Høykommissæren på dette punkt.

UDI er som frittstående direktorat avhengig av en faglig uavhengighet som skal avdempe regjeringens føringer i flyktningpolitikken. Denne uavhengigheten har UDI kastet over bord med sin bruk av røntgen. Når UDI også sprer intoleranse ved å stigmatisere en svært sårbar gruppe på sviktende faktisk grunnlag, er de i ferd med å gjøre seg selv uspiselige for kommende regjeringer.

UDIs misbruk av «alderstester» er et eksempel på et større problem i behandlingen av asylsaker. Det er et gjennomgående problem at UDI har vanskeligheter med å forholde seg til de subjektive sider ved asylsøknadene. Praksis viser at UDI har langt lettere for å basere sine vedtak på «objektiv» informasjon som generell kunnskap om situasjonen i landet som søker kommer fra. UDIs fokus på den biologiske alder og ikke søkerens modenhet er et utslag av det samme: vedtakene er basert på angivelige objektive data og fremstår som formulariske. Søkeren med sine subjektive forhold blir fremmedgjort og dernest mistenkeliggjort. Når året er omme brukes statistikken der ni av ti angivelig lyver til å få regjeringen til å tro at de har oppfylt de politiske føringer på en tilsynelatende legitim måte.

MENS VI VENTER PÅ

at UDI skal endre sin praksis kan asyladvokater råde sine klienter til ikke å samtykke. Vergene kan være gode støttespillere, med henvisning til at bruk av røntgen potensielt er helseskadelig. Forsøk på å nekte møtes i UDI av et utilbørlig press der asylsøkeren blir fortalt at det å nekte ikke vil tale til hans fordel. Slike holdninger bør føre til at Legeforeningen tar opp igjen med sine medlemmer at de ikke bør medvirke til UDIs forespørsler.