Udødelig

I dag er det 20 år siden Bob Marley døde. Men musikken hans er udødelig. Det er også historiene fra livet hans: rockhistorisk rekord i barn på si, voldelig arbeidsmetoder og rå markedstilpasning.

80-tallets første 18 måneder vil for all ettertid bli forbundet med dødsfallene til et knippe av rockens aller største.

  • 19. februar 1980 drakk AC/DC-vokalist Bon Scott seg til døde i East Dulwich i Sør-London.
  • Et drøyt halvår seinere, 25. september, fulgte Led Zeppelin-trommeslager John Bonham opp ved å drikke 36 vodkashots i løpet av en lang kveld. Han sovnet, og i løpet av natta ble han kvalt av sitt eget oppkast.
  • 8. desember ble John Lennon skutt av en forskrudd fan, Mark David Chapman, utenfor sitt hjem i Dakota-bygningen i New York.
  • Så, kvart på seks om ettermiddagen 11. mai 1981, døde Bob Marley på Cedars Lebanon-sykehuset i Miami. Kreft var årsaken. Moren Cedella satt på sengekanten. Hans siste ord til henne var:

- Kom nærmere, kom tettere inntil.

Platene selger

To tiår etter Bob Marleys død står hans musikalske arv som en urokkelig påle i musikkhistorien. Bob Marleys posisjon som låtskriver, musikalsk visjonær, kulturell brubygger og epokeskapende symbol, er ubestridelig. Platene hans selger og oppsummeringsalbumet «Legend» kjøpes av flere tusen amerikanere hver eneste uke.

Men først og fremst er det evnen til å være tidløst moderne som gjør Bob Marley så spesiell.

I likhet med noen ytterst få andre i rockhistorien høres et flertall av Marleys plater nye og relevante ut også i dag. Hans «Exodus»-album hadde rystet musikkverdenen om den hadde kommet ut kommende mandag - 24 år etter platas utgivelse.

Så brennende er Marleys tekstframførelse, så legende er The Wailers' monotone bølgerytmer, så suggererende er sounden, så distinkt er produksjonen, så sterke er låtene.

I en 22-siders artikkel i marsnummeret av det engelske retromagasinet Uncut, kommer det fram at det neppe var helt tilfeldig at det ble akkurat slik. Marleys debut på et stort selskap, «Catch a Fire» gikk gjennom en betydelig markedstilpasning før den ble gitt ut i 1973.

Uten pass

Det var Chris Blackwell, den hvite jamaicaneren i det London-baserte Island Records, som plukket opp en blakk og passløs Marley i England vinteren 1972. Ingen andre hadde tro på at Marley og reggaemusikken kunne nå ut til de platekjøpende massene i Vesten.

Men Blackwell, som ga Marley 4000 pund for å lage «Catch a Fire», var fast bestemt på å gjøre Marley til et crossoverfenomen - en svart rockestjerne like stor som Jimi Hendrix.

Opptakene han fikk fra Marley gikk gjennom en møysommelig prosess der rockgitarer og keyboard ble lagt på. Sangene ble radikalt remikset, og på flere av låtene ble rytmen økt for å gjøre musikken mer spiselig for et hvitt rockpublikum. De første 32 sekundene på det klassiske åpningskuttet «Concrete Jungle» er i sin helhet spilt av den amerikanske gitaristen Wayne Perkins, som aldri tidligere hadde hørt reggae. «Hvordan bedre selge reggae til skeptiske rockfans enn å late som det ikke er reggae i det hele tatt» lyder Uncuts treffende konklusjon.

Kjærlighetsprofet

Bob Marley var de undertryktes stemme: et revolusjonært reggaeikon, en messiasliknende gatepoet og en kjærlighetsprofet som oppnådde respekt og beundring i alle verdensdeler.

«Emancipate yourself from mental slavery/none but ourselves can free our minds» synger han i «Redemption Song» på sitt aller siste album, «Uprising» (1980). Dette er tekstlinjer som Marley alltid vil bli husket for. Men han hadde også andre og mer brutale sider: «Cause I feel like bombing a church, now/Now that you know that the preacher is lying» synger han i «Talkin' Blues» (1974).

Lenge etter at han slåss seg ut av bølgeblikkslummen i Kingston, levde Marley opp til sitt gettonavn, Tuff Gong (bråkmaker).

I 1974 oppsøkte han sammen med to unge gangstere en radiostasjon på Kingston som ikke spilte hans nye singel, «Road Block». Marleys venner sto klare med balltre og kniv mens hovedpersonen selv snakket radiosjefene til fornuft. Umiddelbart etter besøket begynte stasjonen å spille Marley-singelen.

Seks år seinere viste Marley hvilket voldsomt raseri han var i besittelse av.

Da han fant ut at han var svindlet av manager Don Taylor, nøyde han seg ikke med å gi fyren sparken. Marley slo Taylor helseløs, og fikk den stakkars manageren til å komme med en hulkende tilståelse foran hele Wailers-teamet.

Marley var også en damenes mann. Han giftet seg med Rita Anderson, vokalist i gruppa The Soulettes, allerede i 1966. Hun var fast korist på platene og turneene hans som en tredjedel av I-Threes. Deres første barn, David, bedre kjent som Ziggy - ble født høsten 1968. Til sammen fikk de fem barn, og Rita var Bobs trofaste helt til han døde.

Kvinnebedårer

Marley var imidlertid notorisk utro. Mens Rita levde med barna i Bull Bay, et stykke utenfor Kingston, levde Bob som en ustoppelig casanova i sitt hovedkvarter i Hope Road.

Sidesprangene var i tillegg særdeles produktive. Han fikk sønnen Robbie med Lucille Williams, Rohan - seinere Lauryn Hills ektemann - med Janet Hunt, datteren Karen med den engelske elskerinnen Janet Bowen, Julian med Lucy Pounder, Kymani med den karibiske bordtennismesteren Anita Bellnavis og Damian med den jamaicanske skjønnhetsprinsessen Cindy Breakspeare.

Ifølge Uncut krevde han nærmest eierskap over enhver kvinne som satte sine bein i Hope Road. Utrolig nok viste Rita stor forståelse for mannens gjentatte eskapader.

- Jeg tror Bob opplevde mangel på kjærlighet da han vokste opp, har hun uttalt.

11. mai 1981 måtte den gudbenådede rastaen gi tapt for kreften. I fire år kjempet han mot sykdommen som spredte seg fra høyre stortå via lungene til hjernen. Åtte dager seinere kom han hjem til sitt Jamaica, i kiste. To dager seinere ble Marley bisatt på statens bekostning. Deretter ble kista brakt til Marleys fødested, landsbyen Nine Miles. Der ble han gravlagt mens halve øya stilte opp for å vise ham den siste ære.

<B>IKONET: Robert Nesta Marley ble født i St. Ann på Jamaica i 1945. - Menneskeheten er en familie og en vibrasjon, uttalte Marley til Dagbladet et snaut år før han døde for tjue år siden, som den tredje verdens første superstjerne.